Jeg er stressa, fattig og motløs. Jeg er på Roan, jeg jobber, jeg eier ikke ikke en krone på kontoen, jeg er langt unna de fleste vennene mine. Og, det er bare en måned til jeg reiser til Australia. Da blir jeg borte i et helt år. Uten å se de fleste av vennene mine. Akkurat nå er den følelsen så overveldende at jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å dra.
Jeg så på denne tiden her på Roan som en tid i en slags unntakstilstand. Bo hjemme igjen, jobbe 8-16, ikke ha noe særlig sosialt liv. Det går jo greit når du er innstilt på det. Men når du innser at det går utover den tiden du skulle reist og sett alle sammen, så blir du litt deppa.
Jeg har en dårlig dag i dag, jeg føler meg rett og slett håpløs. Sånne dager har vi vel alle, men jeg bruker altså dagen på å skrive blogginnlegg. Et blogginnlegg som egentlig skulle handlet om hvor mye bil jeg har kjørt i det siste og hvor flink jeg er blitt, eller om hvor greit jeg synes det er å jobbe i barnehagen, eller om hvor mye flinkere jeg er blitt med Sebastian. Slike ting burde jeg skrevet om, men i dag klarer jeg ikke å tenke en eneste positiv tanke.
Jeg reiser 3. juli. Til den andre siden av jordkloden. Det er så langt.
Subscribe to:
Post Comments (Atom)
No comments:
Post a Comment