Project Christmas spirit

The last days I've realized that I did not have the feeling of Christmas approaching at all. We're halfway into December, and I feel like it's June. This is probably the downside of living on the other side of the Earth. When you are used to the weather getting colder as Christmas getting closer, it is kind of strange that it is getting warmer. For me, snow is a very natural part of Christmas, and I just realized it is a big part of my Christmas feeling.

Having realized that, and the fact that there will not be any snow this Christmas, I decided to start project Christmas spirit. If the snow can not do it for me, I would have to do it myself.

Today I bought cloves, cinnamon, cardamom and a Christmas stocking at the store. The spices I will use to make 'gløgg', a traditional Norwegian Christmas drink made out of warm red wine and spices. It's not Christmas without it.

In the Christmas stocking I will put things and words that I associate with Christmas. Today I put in the lyrics of 'Deilig er Jorden, my favorite Norwegian Christmas carol and the recipe for homemade 'gløgg'.

I've spent this day in my room, sniffing the spices, lighting candles, listening to Christmas music and browsing the internet for Christmas spirit. Outside the rain is poring down, and inside it's warm and cozy. And, within a week, my parents will be here. Yeah, I feel it creeping in on me now. This Christmas will be different, but after all, it's all about the cozy feeling.

Fiji 3: The culture

On all the islands the locals presented dances and songs.






A bit commercialized, but yet, a piece of Fijian culture.

Life is a journey

I’ve subscribed to Paulo Coelho’s blog, and it is fantastic to know that every day a part of this man’s wisdom will be posted to my inbox.

Today’s Question by the reader :Benio
Published by Paulo Coelho on November 6, 2008

Before and after you became an author, you continue to travel around the world. Which travel was most influential to you?

Today. All wanderings are important since you can extract from anything in life a teaching, something that will make sense to you.
You have to look at life itself is a pilgrimage. Every day is different, every day can have a magic moment, but we don’t see the opportunity, because we think: ‘Oh this is boring I’m just commuting to work.’ But we are all on a pilgrimage whether we like it or not and the target, or goal, the real Santiago, if you like, is death. You must get as much as you can from the journey, because - in the end - the journey is all you have. It doesn’t matter what you accumulate in terms of material wealth, because you are going to die anyway, so why not live? When you realize that you can be brave and that is the first tenant of any spiritual quest - to take risks.

The last years I've traveled far. My journey has taken me further than I've ever thought I’d get, geographically and mentally. I am enjoying life more than ever.

Nå begynner det å ligne på noe

Jeg bor på Uni for tiden.

Jeg har en oppgave som skal leveres på fredag. Dette har jeg selvfølgelig visst om lenge, men har jeg gjort det før? Neida, man venter til man virkelig må. I helgen skulle jeg være flink student og jobbe hele tiden. Hva skjedde? Joda, jeg ble syk, og pc'n min døde på fredag. Siden jeg hadde fått en så bra start, så tenkte jeg at jeg likesågodt kunne bli med de andre på fest i Melbourne.
Lurt? Doubt it. Verdt det? Definitivt! (Jeg ble forresten også frisk)

Så nå sitter jeg altså her, på computerlaben på skolen. Jeg har allerede rukket å bli lei av all musikken jeg har på ipoden, men resten av musikken min ble borte med pc'n. Fant heldigvis Madrugada nå, så da har jeg et par timer til.

Men, nå tenker vel kanskje dere at jeg ikke har det så bra, uten pc og greier? Vel, det var egentlig litt godt å være uten pc en stund. Jeg har tilbrakt alt for mye tid på den mens jeg har vært her nede. Nå får jeg studert mer effektivt, siden jeg må sitte på skolen. Og så blir jeg mer sosial når jeg ikke er på skolen. Jeg har faktisk bare stua pc'n oppi skapet, der skal den få ligge til jeg er ferdig med oppgaven.

Og så er det verdt å nevne at mamma og pappa kommer ned til jul. Det bli stas! Da blir det grillings på julaften i år. Og hvis alt klaffer, Sydney på nyttårsaften.

Ellers har jeg ikke mye å skrive hjem om.

I'm yours

13. august 2008, the day I met Jason.
Det er egentlig vanskelig å si noe særlig om konserten. Den var fantastisk, rett og slett. Opptaket er det ikke jeg som har tatt, men det er fra samme konsert. Jeg står helt på siden, og det er derfor at Jason står vendt mot den veien, hele sangen. Hehe, sure. Sangen her er en av mine favoritter, faktisk.

Norwegian Wood. Siste del: Omsider

Jeg hadde egentlig planer om å skrive om de resterende dagene av Norwegian Wood også - det kan man lett se ut fra overskriften. Likevel, det ble liksom aldri. Å toppe torsdagen gikk ikke, så resten av festivalen ble rett og slett bare "helt greit". Fredag og lørdag jobbet jeg som frivillig, så da fikk jeg såvidt med meg lyden fra konsertene. Kjedelig å høre i ettertid at Madrugada hadde spilt sin beste konsert noensinne, sekser i VG osv. Jaja, man kan ikke få med seg alt når man skal gi folket øl.

Søndag hadde jeg fri igjen, og nok en gang fikk jeg følelsen av å være rimelig dum som dro på festival alene. Og følelsen forsvant liksom aldri helt. Likevel, Hellbillies tok av. Jeg hadde i forkant av festivalen oppdaget dette herlige norske bandet, og jeg gledet meg særlig til akkurat den konserten. Og "gæmlisene" skuffet ikke. Det er rockerne sine altså! Etterpå var Alanis Morissette også knall. Fy flate for en stemme på den dama. Jeg gikk imidlertid midt under konserten, for jeg var så kald (og ensom). Men det var ikke med lett hjerte. Det skal du vite, Alanis.

Norwegian Wood. Dag 1: Oppturen

- Når du er langt nede betyr det bare at noe skikkelig bra er i vente, sa en venninne av meg. Jeg avskrev det som søtt, men naivt. Nå er jeg sannelig ikke sikker lenger.

Jeg kommer meg omsider avgårde til Frognerbadet. I dag skal jeg ikke jobbe, men bare nyte konserten. Jeg er kommet for å se Foo Fighters, men som den flinke musikkjournalisten jeg har lyst til å bli, så har jeg lastet ned musikk fra alle bandene som spiller på årets festival. Man må da sette seg inn i ting. Dinosaur jr. spiller i det jeg kommer inn på festivalområdet. Jeg innser at jeg ikke har hørt sangen før, og at det som foregår på scenen ikke fenger meg videre. Jeg ender opp med å traske rundt på området, aha, peppes pizza-stand ja, oi, en fjortisjente som synger og danser på en bitteliten scene, mens en fyr merket Sony Ericsson filmer henne. Stilig.
Jeg innser at jeg kanskje har gjort en kjempetabbe med å reise på festival alene.

Jeg setter meg ned i utkanten, hvor det ennå er plass i gresset. Og så venter jeg. Ikke direkte gira, men hva er alternativet? Man drar ikke hjem når Foo Fighters venter et sted bak scenen der.

- Kan jeg sette meg her? En fyr peker på plassen ved siden av meg i gresset. Jeg nikker og tenker ikke stort over det. Han venter sikkert på noen flere. Det kan da umulig være flere enn meg som er dumme nok til å dra på konsert alene. Men fyren i gresset blir sittende alene. Skal jeg si noe til han? Jeg har aldri vært god på å ta kontakt med folk jeg ikke kjenner. Hva sier man?
Jeg slipper å bekymre meg særlig lenge.
- Hva er klokka?
Jeg ser på klokka og forteller at den er ti over halv. Foo Fighters skal gå på scenen om fem minutter, og det kommenterer jeg også. Og dermed er vi i gang. Så enkelt kan det gjøres. Det er så rart med sånne ting. Små setninger som gjør kommunikasjonen mellom oss så mye enklere.

Og så kommer Foo Fighters og Dave Grohl på scenen. Og fra det øyeblikket er alt perfekt. Dave Grohl har en overmenneskelig energi på scenen, og han har publikum i sin hule hånd. Han får publikum til å hyle, le, danse, synge, rope, stemningen er helt ekstatisk. Og hitsene kommer som jordbær på et strå. Bandet puster knapt mellom sangene.
- What we're gonna do is that we play until they make us stop. We're gonna play as much songs as possible.

Og det gjorde de. De ga alt helt til de gikk av scenen.
En sliten og lykkelig Mari vandret smilende hjem. Det er utrolig hvor fort det kan snu. Takk Foo Fighters og Mats fra Rygge.

Mari 23 år på tirsdag

For de som ønsker: jeg har to bursdagsønsker:
- Besøk
- Post

I posten kan du sende meg:
- Noen kjærlige ord
- En brent cd med musikk som du synes jeg bør høre (En del av Maris store kulturoppdateringsprosjekt. Det samme gjelder for de neste to punktene)
- En bok (eller tips om en bok)
- En film (brent, kopiert, kjøpt? Opp til deg)
- Et fint bilde
- Eller noe annet du mener jeg har fortjent. Poenget er at jeg heller vil ha noe som koster tid og kjærlighet, enn penger. (Kravstor? Nja, litt så. We all just wanna be loved. Heh)

Mari Maaoe Nilssen
Calle Sevilla, Urbanizacion: Cielo #15
Sitio de Calahonda
29649 Mijas Costa Malaga

Apropos den alternative kulturen

Tore Renberg er en snodig skrue, og derfor liker jeg han. Siden jeg er så oppdatert for tiden, så fikk jeg jo selvfølgelig med meg intervjuene i forbindelse med filmatiseringen av boken hans, "Mannen som elsket Yngve". (En bok jeg forøvrig ikke har lest. Jeg har oppfølgeren. Byttelåne?)
På Grosvold snakket han om hvor viktig det var i den alternative kulturen å hate alt som var pop. Hvordan de alternative skapte et slags gap mellom seg og de som likte ting som var "mainstream".

Jeg synes det er en ganske spennende problematikk, som absolutt ikke er utdatert. Mest fordi jeg kjenner meg igjen selv. Jeg har lett for å dømme musikk som er såkalt "listepop". Uten egentlig å ha hørt på det, eller gitt hver enkelt artist en sjanse. Skal du ha peiling, skal du være litt alternativ. Det er en slags uskreven regel. Heldigvis tør de som faktisk har peiling på musikk å innrømme at for eksempel Justin Timberlake er en dyktig fyr. Og sånne som meg, som ikke har peiling, vi fordømmer hele greia, så er vi sikre på at vi ikke blitt tatt for å være disse mainstreamfolka som ikke bryr seg om "god musikk".

- Eg hata Michael Jackson. Eg hata han virkelig. Men i dag ser eg jo at han er dyktig.
Tore Renberg

Jeg skulle ønske at jeg visste mer om musikk

I dag så jeg "Sju historier om rock" på NRK. I dag handlet det om nittitallets alternative helter, blant annet Nirvana, REM, Pixies og Pearl Jam . Kurt Cobain var jo selvfølgelig en gjennomgangsfigur, i og med at han viser så tydelig den problematikken rockhistorien fra nittitallet handler om. Generasjon Xs ønske om å skape noe eget, utenfor de kommersielle rammene. Kampen mellom ønsket om å selge plater og det å beholde sin musikalske integritet. De alternatives frykt for å være kommersielle, frykten for popkulturen. Kurt Cobain følte hans hadde mislyktes slik. Han så opp til REM som hadde klart å beholde sin genuinitet under suksessen. Hvorvidt Nirvana egentlig mistet sin musikalske integritet, og i så fall hvorfor, og hva som gjør REM annerledes i så henseende? Det kan jeg ikke si noe om. Og det plager meg.

Jeg skulle ønske at jeg hadde hørt på noe annet enn Backstreet boys da jeg vokste opp. Jeg føler jeg har så jævlig mye å ta igjen.

Jeg ønsker å minne om...

at det faktisk er ganske billig å fly hit.

Både Norwegian og Sterling stiller med fine priser, særlig i mars. Så det finnes derfor ingen god unnskyldning for å ikke komme på besøk.

"Don't you know that it's worth every treasure on earth
To be young at heart
And as rich as you are it's much better by far
To be young at heart"
Tom Waits