Life is a journey

I’ve subscribed to Paulo Coelho’s blog, and it is fantastic to know that every day a part of this man’s wisdom will be posted to my inbox.

Today’s Question by the reader :Benio
Published by Paulo Coelho on November 6, 2008

Before and after you became an author, you continue to travel around the world. Which travel was most influential to you?

Today. All wanderings are important since you can extract from anything in life a teaching, something that will make sense to you.
You have to look at life itself is a pilgrimage. Every day is different, every day can have a magic moment, but we don’t see the opportunity, because we think: ‘Oh this is boring I’m just commuting to work.’ But we are all on a pilgrimage whether we like it or not and the target, or goal, the real Santiago, if you like, is death. You must get as much as you can from the journey, because - in the end - the journey is all you have. It doesn’t matter what you accumulate in terms of material wealth, because you are going to die anyway, so why not live? When you realize that you can be brave and that is the first tenant of any spiritual quest - to take risks.

The last years I've traveled far. My journey has taken me further than I've ever thought I’d get, geographically and mentally. I am enjoying life more than ever.

Geelong cup - hver dag er en fest

Australske folk er gode på å finne unnskyldninger for å drikke hele dagen. Grand final day er dagen da footyligaen (Australsk fotball, en slags blanding av fotball og rugby. Helt umulig å skjønne noe av, spør du meg) spiller finale, og da er det jo naturlig at det er en nasjonal festdag. Ikke sikkert favorittlaget ditt spiller, men sannelig skal det ikke feires likevel. Man starter dagen med å henge med venner og famile og drikke øl. Jeg tror kanskje det med ølen er viktigst. Folk blir ekstremt fulle denne dagen og dagen etter rapporteres det alltid om noen slags form for bråk. I år ble en person skutt. Vi norske slo oss sammen med våre australske venner og fikk selvfølgelig med oss dagen. Heldigvis slapp vi unna bråk.

En måneds tid senere var det imidlertid klart for ny festdag. Geelong cup, hesteløp sto på planen. Igjen, handler det om hesteløpet? Nope, it's all about the alcohol. Folk er fulle før frokost og alle pynter seg i sine fineste kjoler, dresser og hatter. En riktig så trivelig dag, men ofte alt for stort alkoholinntak. Jeg husker folk bli vennlig dyttet inn gjennom vindu (endte uten skader), båltenning, folk som glemmer sko, trillebårstjeling fra kirkegårder, og rosa neglelakk på tær. Og jeg husker Silje og Ben, for de er to fantastiske mennesker som passer på en liten trønder.

I'm yours

13. august 2008, the day I met Jason.
Det er egentlig vanskelig å si noe særlig om konserten. Den var fantastisk, rett og slett. Opptaket er det ikke jeg som har tatt, men det er fra samme konsert. Jeg står helt på siden, og det er derfor at Jason står vendt mot den veien, hele sangen. Hehe, sure. Sangen her er en av mine favoritter, faktisk.

Jeg angrer...

Da jeg lot "kjekkaser" være en valgmulighet på meningsmålingen min, var det mest for å være morsom. At det nå er det punktet flest vil lese mer om, håper jeg også er et resultat av en dose humor. Det er to grunner til at jeg ikke har så veldig lyst til å skrive mer om kjekkaser. Den ene er at det faktisk ikke er så mange kjekke og koselige spanjoler som man skulle tro.
La meg ta dere inn i en situasjon her.

Jeg ankommer Spania etter juleferien i Norge. Med meg har jeg to store kofferter, begge rundt 20 kilo. I tillegg til pcsekk og veske. Alle som har sett meg vet at jeg er lita. Se for dere en stykk Mari, drassende på en marimengde baggasje. For å komme bort til der togene går fra flyplassen, må man gjennom parkeringshus, over en bro og til slutt opp en trapp. Rulletrapp? Neida, vanlig trapp du. Når jeg kommer til dette punktet, står det fem karer og henger ved et gjerde. I arbeidsklær. Alle glaner, sjekker meg fra topp til tå. Viser tydelig interesse. Men, er det noe hjelp å få? Niks. Jeg må selv ta to turer opp og ned trappen bærende på 20 kilo. Og karene, joda, de følger nøye med.
Det samme hendte da vi fikk motorstopp. Alle tuta og plystra da de føyk forbi, men ingen stoppa for å hjelpe. Til å være et så viktig turistland er Spania overraskende lite serviceinnstilt.

I forhold til tema kjekkaser, så finnes det heldigvis en og annen kjekk søramerikaner her da. Selv om jeg nok en gang må understreke at jeg ikke har så lyst til å skrive om dem. Men, gi meg tilbakemeldinger, så får vi se hva vi blir enige om:)

Sjekking i Spania

"Troskap" og "monogami" er ukjente ord her i landet. Her er en samtale fra lørdag. Beklager løgnen, men jeg trodde det skulle hjelpe meg.

Fyr: Hola guapa! Tienes un novio? (Har du kjæreste?)
Mari (etter å ha tenkt seg om): Si
Fyr: Donde? (Hvor)
Mari: En noruega
Fyr: Es muy lejos, no pasa nada. (Åh, det er jo langt unna, da har det ikke noe å si)

Dette er ikke første gang vi har opplevd dette. Er ikke kjæresten din tilstede, har du ikke noe kjæreste, slik lever mange gutter her.(Jentene vet jeg ikke hvordan lever) Den kvinnelige spansklæreren vår fortalte at spanske menn var kjente for å være utroe. Jeg tror henne.
Men, det kjedelig er jo at du ikke kan komme deg bort fra en uønsket sjekker med å lyve på deg kjæreste. Du må rett og slett være så uhøflig å gå.

Om å feste med den italienske mafiaen

Ja, sannelig, at jeg kan fortelle dette uten å lyve, overrasker meg, så vel som dere.

Det var lørdag. Og som vanlig på lørdag skulle vi ut på byen. Vi dro inn til Marbella litt tidlig, fordi vi skulle ha forfest hos en vi kjenner som var på jobb. Det ble plutselig bare meg og Tone, så vi kjedet oss litt. Tone hadde vært innom en bar og sett en kjekk italiener som hun mente jeg ville like. Han eide en bar like ved. Vi bestemte oss derfor for å dra dit mens vi ventet på at vår venn skulle bli ferdig på jobb. Som sagt, så gjort. Og Tone hadde rett, denne karen var virkelig en trivelig kar. Han heter forøvrig Antonio. Vi ble sittende i baren hans å drikke i mange timer.

Samtale 1:
Jeg ønsker å vite hvordan Roberto (en annen italiener) klarer å betale husleie og alt annet når han ikke har hatt jobb på 3 måneder.
Roberto: Mafia
Mari: Hehe, hva?
Roberto: Mafia
Jeg var overbevisst om at han bare tullet, selv etter at han hadde sagt det fire ganger, like seriøst.

Samtale 2 (en times tid senere):
Tone: Hun der ga Antonio noe bak ryggen, og så forsvant han på do sammen med Roberto.
Mari: Oi!
Etterpå kom de to guttene litt snufsende ut fra do.

Man skulle kanskje i utgangspunktet spurt seg om hvordan en 23 år gammel, italiensk student på utplassering fra studiene sine i England klarer å starte sin egen bar. Men, bedre sent enn aldri.