Når ulykker skjer så nærme

I helgen var det en stor bussulykke her i nærheten. Minst ni finske turister døde. Årsaken? En fyllekjører.

I løpet av de mange månedene vi har bodd her i Spania har vi kjørt mange mil på disse motorveiene som nå beskrives som livsfarlige. Har vi vært i livsfare? Man tenker at så lenge man selv kjører forsvarlig, så går det fint. Men hva hjelper vel det om det plutselig dukker opp en bil foran deg som du ikke kan unngå å kjøre rett inn i. Med fartsgrenser på 120 kilometer i timen er det ikke annet å gjøre enn å håpe at man slipper å havne i en slik situasjon.

Vi har sett litt av hvert på våre turer i spansk trafikk, men jeg har aldri vært redd. Men det kan hende at jeg kommer til å sitte litt mer anspent i setet nesten gang vi suser avgårde på motorveien.

Om å være på rett sted...

... til rett tid

Jeg ser ikke vitsen med at jeg skal sitte i Spania når det skjer så mye i Norge. Det er så mye spennende, og noe trist som skjer i livene til de jeg kjenner. Jeg vet ikke om de trenger meg, eller om jeg trenger dem. Litt begge deler, håper jeg. Jeg savner i hvert fall å ha de nære rundt meg. Ha dem en telefonsamtale unna.

Jeg tror jeg er ferdig med Spania nå. I hvert fall i denne omgang. Å komme til Spania var ikke slik som før jul. Jeg mangler nettverket fra skolen. Ingen av de jeg kjente der, er her nå. Og ikke har jeg vært flink nok til å få meg jobb heller. Men jeg har lært mye om meg selv på denne tiden. Jeg ville ikke vært de siste månedene foruten.

Riktig sted var Spania, men nå er det Norge. Jeg reiser hjem en måned før planlagt.

Nå må jeg lære spansk

Jeg må bli flinkere til å studere spansk for meg selv. Jeg er blitt flinkere til å prate nå. Dvs. ikke nødvendigvis bedre kvalitet, men økt hyppighet. Jeg tør omsider å kaste meg ut i det. Det er en start.

Men nå har jeg altså en utfordring til dere. Hver dag skal jeg skrive en liten tekst på spansk. På den måten får jeg repetert og økt ordforråd. Det dere skal gjør er å gi meg tema, historier eller hva som helst, som jeg altså skal skrive om på spansk.
Dere vil mest sannsynlig ikke forstå stort av det jeg skriver, så jeg kommer nok ikke til å poste tekstene. Kanskje jeg slenger de inn på kommentarer, slik at dere vet at jeg gjør det jeg blir bedt om. Kanskje skjønner dere et og annet ord også.
Uansett, hva er mitt første oppdrag? Vær kreative nå, jeg skriver gjerne et brev til Antonio Banderas eller Picasso, så lenge jeg slipper å sende det.

Kylling på spansk vis

Jeg spiser mye kylling her nede. Det er billig, og lik ingefær er det veldig anvendelig. Og når man nå er i Spania, så kan man jo gjøre det spansk.

Kyllingen marinerte jeg i brandy (Spanias svar på cognac), soyasaus, chilli, bittelitt tomatpuré, chillipulver og finhakket løk og paprika.

Tilbehøret ble nok en gang grønnsaker i ovnen. Halve tomater og store skiver skvåsj fikk kose seg i en herlig blanding av kuttet løk og paprika sammen med tomatpuré, vann, hvitløk, basilikum og oregano. Og aller viktigst, chorizopølse på toppen. Chorizopølse er en krydret spansk spekepølse. Skikkelig namnam når man steker den slik. Blir litt som bacon som faktisk smaker noe.

Jeg angrer...

Da jeg lot "kjekkaser" være en valgmulighet på meningsmålingen min, var det mest for å være morsom. At det nå er det punktet flest vil lese mer om, håper jeg også er et resultat av en dose humor. Det er to grunner til at jeg ikke har så veldig lyst til å skrive mer om kjekkaser. Den ene er at det faktisk ikke er så mange kjekke og koselige spanjoler som man skulle tro.
La meg ta dere inn i en situasjon her.

Jeg ankommer Spania etter juleferien i Norge. Med meg har jeg to store kofferter, begge rundt 20 kilo. I tillegg til pcsekk og veske. Alle som har sett meg vet at jeg er lita. Se for dere en stykk Mari, drassende på en marimengde baggasje. For å komme bort til der togene går fra flyplassen, må man gjennom parkeringshus, over en bro og til slutt opp en trapp. Rulletrapp? Neida, vanlig trapp du. Når jeg kommer til dette punktet, står det fem karer og henger ved et gjerde. I arbeidsklær. Alle glaner, sjekker meg fra topp til tå. Viser tydelig interesse. Men, er det noe hjelp å få? Niks. Jeg må selv ta to turer opp og ned trappen bærende på 20 kilo. Og karene, joda, de følger nøye med.
Det samme hendte da vi fikk motorstopp. Alle tuta og plystra da de føyk forbi, men ingen stoppa for å hjelpe. Til å være et så viktig turistland er Spania overraskende lite serviceinnstilt.

I forhold til tema kjekkaser, så finnes det heldigvis en og annen kjekk søramerikaner her da. Selv om jeg nok en gang må understreke at jeg ikke har så lyst til å skrive om dem. Men, gi meg tilbakemeldinger, så får vi se hva vi blir enige om:)

Sjekking i Spania

"Troskap" og "monogami" er ukjente ord her i landet. Her er en samtale fra lørdag. Beklager løgnen, men jeg trodde det skulle hjelpe meg.

Fyr: Hola guapa! Tienes un novio? (Har du kjæreste?)
Mari (etter å ha tenkt seg om): Si
Fyr: Donde? (Hvor)
Mari: En noruega
Fyr: Es muy lejos, no pasa nada. (Åh, det er jo langt unna, da har det ikke noe å si)

Dette er ikke første gang vi har opplevd dette. Er ikke kjæresten din tilstede, har du ikke noe kjæreste, slik lever mange gutter her.(Jentene vet jeg ikke hvordan lever) Den kvinnelige spansklæreren vår fortalte at spanske menn var kjente for å være utroe. Jeg tror henne.
Men, det kjedelig er jo at du ikke kan komme deg bort fra en uønsket sjekker med å lyve på deg kjæreste. Du må rett og slett være så uhøflig å gå.

... og tobeinte rakkere

Som jeg har nevnt tidligere, menn her er ganske slitsomme. De plystrer og roper når du går forbi. Til vanlig er det greit; man blir rett og slett vant med det.

Derimot, når man går helt alene om kvelden, er det ikke like greit. Jeg var ute og gikk i mine egne tanker, som vanlig. En bil kommer opp på siden av meg, i det den er ved siden av meg, bare en meter skiller oss:
"TUUUT!"
Fy fader, så redd jeg ble. Jeg trodde jeg skulle dø. Foran meg så jeg bilen forsvinne med noen leende menn inni. Det er vel kanskje unødvendig å si at jeg gikk med hjertet i halsen hele resten av turen hjem.

Om firbeinte rakkere

Hunder i Spania bjeffer. Hele tiden. Høyt.
En skremte vettet av meg. Jeg var ute og gikk på kvelden. Da står ofte hundene i hagen og bjeffer. Siden hagene ligger helt inntil fortauet, er hundene veldig nær deg, med bare en mur eller hekk som skiller. Jeg gikk og ante fred og ingen fare. Plutselig er det en hund bare en meter fra meg. Han er på den andre siden av hekken så jeg ser ikke han. Men jeg skal love deg at jeg hørte han. Med det bjeffet var hjertet mitt godt plassert i halsen for en stund. Tror nesten den lille rakkeren hadde ventet til jeg var kommet helt nær han, for å skremme meg ekstra.

Ulykkesdagen tirsdag den 13.

Jo da, du leste riktig, tirsdag den 13. De fleste har vel et forhold til fredag den 13. I Norge, i USA, i Frankrike, Tyskland, ja, over alt ellers i verden er det kombinasjonen datoen 13. og ukedagen fredag som betyr ulykke. Her i Spania (og for øvrig også i Sør-Amerika) er det imidlertid kombinasjonen 13. og tirsdag som gjelder. Og ikke nok med det, her i Spania er de veldig overtroiske.
Visste du at…
- … i Spania betyr det ulykke å bo i nummer tretten? Det finnes det ikke hus nummer tretten, og de hopper også over nummer tretten når de setter nummer på etasjer i blokker.
- … de ikke feirer 13-årsdagen sin?
- … det betyr ulykke å være født på den trettende? (Og er du så uheldig så feirer du heller dagen din den 12. eller den 14.)
- … det er ingen som gifter seg den trettende? (Men det lå kanskje litt i kortene her)