How the mind plays tricks...

Jeg er stressa, fattig og motløs. Jeg er på Roan, jeg jobber, jeg eier ikke ikke en krone på kontoen, jeg er langt unna de fleste vennene mine. Og, det er bare en måned til jeg reiser til Australia. Da blir jeg borte i et helt år. Uten å se de fleste av vennene mine. Akkurat nå er den følelsen så overveldende at jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å dra.

Jeg så på denne tiden her på Roan som en tid i en slags unntakstilstand. Bo hjemme igjen, jobbe 8-16, ikke ha noe særlig sosialt liv. Det går jo greit når du er innstilt på det. Men når du innser at det går utover den tiden du skulle reist og sett alle sammen, så blir du litt deppa.

Jeg har en dårlig dag i dag, jeg føler meg rett og slett håpløs. Sånne dager har vi vel alle, men jeg bruker altså dagen på å skrive blogginnlegg. Et blogginnlegg som egentlig skulle handlet om hvor mye bil jeg har kjørt i det siste og hvor flink jeg er blitt, eller om hvor greit jeg synes det er å jobbe i barnehagen, eller om hvor mye flinkere jeg er blitt med Sebastian. Slike ting burde jeg skrevet om, men i dag klarer jeg ikke å tenke en eneste positiv tanke.

Jeg reiser 3. juli. Til den andre siden av jordkloden. Det er så langt.

Jeg er blitt selvstendig

Det er noe eget ved den følelsen du har når du freser rundt i "egen" bil, på vei til jobb i barnehage, med din egen miks på stereoen. Kanskje en kjapp tur innom butikken etter jobb. Og har du lyst til å besøke en venninne, ja, så er det bare å hive deg i bilen. Roan trenger sårt arbeidskraft for tiden, så at jeg blir sittende hjemme er ikke bare lite trolig, det er høyst usannsynlig.

Det er en spesiell følelse å være her i Roan nå.
Jeg liker den.

Velkommen hjem!

Nå er jeg altså hjemme. Det er godt. Og jeg er populær. Faktisk!

Flere venner kontaktet meg allerede første dagen jeg var hjemme. Det er godt å kjenne at man har vært savnet. Og sannelig er det ikke godt å kjenne at man selv har savnet også. Det er bare så synd at jeg ikke får vært så mye i Trondheim med det første. Det er så mange jeg skulle hengt litt med.

Jeg er på Roan nå. Her sloss de nærmest om meg. Jeg skal hovedsaklig jobbe i barnehagen her, men også skolen vil ha meg. Denne uken var jeg egentlig fullbooket på barnehagen, men så lurte skolen på om ikke de kunne låne meg noen dager. De fikk be barnehagen om det, sa jeg. Litt feilkommunikasjon og plutselig hadde jeg fått fri fra barnehagen etter at skolen hadde funnet en annen løsning. Det straffer seg å være populær. Heldigvis er det lenge til torsdag, og slik en populær potet jeg er, så finnes det vel arbeid.

Potet søker arbeid. Kan brukes til det meste. For booking, ring: MEG

Når ulykker skjer så nærme

I helgen var det en stor bussulykke her i nærheten. Minst ni finske turister døde. Årsaken? En fyllekjører.

I løpet av de mange månedene vi har bodd her i Spania har vi kjørt mange mil på disse motorveiene som nå beskrives som livsfarlige. Har vi vært i livsfare? Man tenker at så lenge man selv kjører forsvarlig, så går det fint. Men hva hjelper vel det om det plutselig dukker opp en bil foran deg som du ikke kan unngå å kjøre rett inn i. Med fartsgrenser på 120 kilometer i timen er det ikke annet å gjøre enn å håpe at man slipper å havne i en slik situasjon.

Vi har sett litt av hvert på våre turer i spansk trafikk, men jeg har aldri vært redd. Men det kan hende at jeg kommer til å sitte litt mer anspent i setet nesten gang vi suser avgårde på motorveien.

Om å være på rett sted...

... til rett tid

Jeg ser ikke vitsen med at jeg skal sitte i Spania når det skjer så mye i Norge. Det er så mye spennende, og noe trist som skjer i livene til de jeg kjenner. Jeg vet ikke om de trenger meg, eller om jeg trenger dem. Litt begge deler, håper jeg. Jeg savner i hvert fall å ha de nære rundt meg. Ha dem en telefonsamtale unna.

Jeg tror jeg er ferdig med Spania nå. I hvert fall i denne omgang. Å komme til Spania var ikke slik som før jul. Jeg mangler nettverket fra skolen. Ingen av de jeg kjente der, er her nå. Og ikke har jeg vært flink nok til å få meg jobb heller. Men jeg har lært mye om meg selv på denne tiden. Jeg ville ikke vært de siste månedene foruten.

Riktig sted var Spania, men nå er det Norge. Jeg reiser hjem en måned før planlagt.

Et barns begeistring

"Du vet sånn solbeskytter med sugekopp, som man har i bilen for å skjerme barna mot ubehagelig sollys? Jeg legger en plastskilpadde oppå. Jeg vipper den opp og ned. En skilpadde på trampoline. Den spretter i alle retninger. Han ler. Han ler så han hyler. Og han klapper i hendene. Den som kunne glede seg sånn."

Da jeg var hjemme i en ukes tid bodde jeg hos søsteren. Jeg fikk mye tid med Sebastian. Han er så herlig. Å se hans glede over å oppdage verden er et privilegium. Jeg savner han. I dag fortalte Guro at han hadde ropt på meg utenfor gjesterommet, dagen etter at jeg dro. Han hadde til og med gått inn og sett om ikke jeg lå der i sengen. Jeg kjenner at jeg gjerne skulle ligget der. Akkurat det er det mye glede og tristhet i.

Når verden er i forandring

Av og til skjer det ting som snur opp ned på alt, da må man bare følge forandringene og gjøre nye planer.

Jeg reiser hjem til Norge på torsdag. Kanskje trenger ei venninne meg, kanskje har jeg behov for å være der selv. Jeg tror begge deler gjelder. Det er i hvert fall viktig at jeg er der.

Billig med Sterling

Plutselig ble det veldig billig å fly med Sterling. Kan det ha noe med det som er blitt tatt opp i media, mon tro? Uansett, er du klar for en tur til varmene strøk, så kan du få tur/retur for tusenlappen igjen. Herlig for oss pensjonister som ikke synes det er så nøye hvem som flyr, så lenge de holder oss i lufta.

Forresten, Norwegian har satt ned prisene litt de også, så det kan jo også ha noe med at påsken nærmer seg slutten.

Oppdatering:
Jeg har nå fått tilbud om plass i Australia, og driver og ordner billetter og stæsj nå. Hurra, det blir så bra!

Mari 23 år på tirsdag

For de som ønsker: jeg har to bursdagsønsker:
- Besøk
- Post

I posten kan du sende meg:
- Noen kjærlige ord
- En brent cd med musikk som du synes jeg bør høre (En del av Maris store kulturoppdateringsprosjekt. Det samme gjelder for de neste to punktene)
- En bok (eller tips om en bok)
- En film (brent, kopiert, kjøpt? Opp til deg)
- Et fint bilde
- Eller noe annet du mener jeg har fortjent. Poenget er at jeg heller vil ha noe som koster tid og kjærlighet, enn penger. (Kravstor? Nja, litt så. We all just wanna be loved. Heh)

Mari Maaoe Nilssen
Calle Sevilla, Urbanizacion: Cielo #15
Sitio de Calahonda
29649 Mijas Costa Malaga

Nå må jeg lære spansk

Jeg må bli flinkere til å studere spansk for meg selv. Jeg er blitt flinkere til å prate nå. Dvs. ikke nødvendigvis bedre kvalitet, men økt hyppighet. Jeg tør omsider å kaste meg ut i det. Det er en start.

Men nå har jeg altså en utfordring til dere. Hver dag skal jeg skrive en liten tekst på spansk. På den måten får jeg repetert og økt ordforråd. Det dere skal gjør er å gi meg tema, historier eller hva som helst, som jeg altså skal skrive om på spansk.
Dere vil mest sannsynlig ikke forstå stort av det jeg skriver, så jeg kommer nok ikke til å poste tekstene. Kanskje jeg slenger de inn på kommentarer, slik at dere vet at jeg gjør det jeg blir bedt om. Kanskje skjønner dere et og annet ord også.
Uansett, hva er mitt første oppdrag? Vær kreative nå, jeg skriver gjerne et brev til Antonio Banderas eller Picasso, så lenge jeg slipper å sende det.

Vakum

Det er så stille her.

På en uke er jeg blitt vant med et fullt hus. Barnegråt, barnelatter og voksenlatter er blitt en naturlig del av huset. Det er rart når det plutselig ikke er her lenger.

Sebastian, Guro, Petter og Kristine har vært her i en uke. Vi fikk med oss apene i Gibraltar og ellers litt av livet rundt her. Det har vært en god uke.

Jeg må innrømme at det var rart da de skulle reise. Jeg skal bare én tur til til Norge før jeg blir borte i et helt år. Du kjenner hvor avhengig du er av å ha folk du kjenner rundt deg. Jeg er så utrolig kjempeglad for at Kristine kommer til Melbourne siste semester.

Tone reiser hjem til Norge for tre uker, så om noen føler for å komme på besøk har jeg nok av både hjerterom og husrom. Påsken i Spania er faktisk veldig verdt å få med seg. Prosesjoner i gatene og greier. Dessuten er været omsider blitt veldig digg. Bare spør de som akkurat er kommet hjem herfra.

"Hvis du klarer å kjøre bil i Gibraltar, kan du kjøre hvor som helst"

Kylling på spansk vis

Jeg spiser mye kylling her nede. Det er billig, og lik ingefær er det veldig anvendelig. Og når man nå er i Spania, så kan man jo gjøre det spansk.

Kyllingen marinerte jeg i brandy (Spanias svar på cognac), soyasaus, chilli, bittelitt tomatpuré, chillipulver og finhakket løk og paprika.

Tilbehøret ble nok en gang grønnsaker i ovnen. Halve tomater og store skiver skvåsj fikk kose seg i en herlig blanding av kuttet løk og paprika sammen med tomatpuré, vann, hvitløk, basilikum og oregano. Og aller viktigst, chorizopølse på toppen. Chorizopølse er en krydret spansk spekepølse. Skikkelig namnam når man steker den slik. Blir litt som bacon som faktisk smaker noe.

Jeg angrer...

Da jeg lot "kjekkaser" være en valgmulighet på meningsmålingen min, var det mest for å være morsom. At det nå er det punktet flest vil lese mer om, håper jeg også er et resultat av en dose humor. Det er to grunner til at jeg ikke har så veldig lyst til å skrive mer om kjekkaser. Den ene er at det faktisk ikke er så mange kjekke og koselige spanjoler som man skulle tro.
La meg ta dere inn i en situasjon her.

Jeg ankommer Spania etter juleferien i Norge. Med meg har jeg to store kofferter, begge rundt 20 kilo. I tillegg til pcsekk og veske. Alle som har sett meg vet at jeg er lita. Se for dere en stykk Mari, drassende på en marimengde baggasje. For å komme bort til der togene går fra flyplassen, må man gjennom parkeringshus, over en bro og til slutt opp en trapp. Rulletrapp? Neida, vanlig trapp du. Når jeg kommer til dette punktet, står det fem karer og henger ved et gjerde. I arbeidsklær. Alle glaner, sjekker meg fra topp til tå. Viser tydelig interesse. Men, er det noe hjelp å få? Niks. Jeg må selv ta to turer opp og ned trappen bærende på 20 kilo. Og karene, joda, de følger nøye med.
Det samme hendte da vi fikk motorstopp. Alle tuta og plystra da de føyk forbi, men ingen stoppa for å hjelpe. Til å være et så viktig turistland er Spania overraskende lite serviceinnstilt.

I forhold til tema kjekkaser, så finnes det heldigvis en og annen kjekk søramerikaner her da. Selv om jeg nok en gang må understreke at jeg ikke har så lyst til å skrive om dem. Men, gi meg tilbakemeldinger, så får vi se hva vi blir enige om:)