Det er sannelig ingen lett sak å være kvinne i dette landet. Du føler deg som et objekt. Hele tiden. Går du til butikken, plystrer de. Skal du på byen, glaner de. Er du på vei til stranden, roper de. Stort sett alltid når du beveger deg utenfor døren kan du forvente oppmerksomhet.
Når du står med motorstopp midt oppå fjellet er du fanga midt i det.
Vi skulle på en hyggelig tur. Vi tre jentene, til en flott fjellby en og en halv times kjøring fra Calahonda. Vi freste oppover fjellsiden. Forventningsfulle til å tilbringe dagen i Ronda. Et par mil før vi er fremme begynner den kjære Volvoen vår å hoste litt. Sakte dør den ut.
- Jaha, hva gjør vi nå? sier vi og ser på hverandre.
Vi har motorstopp. Midt på fjellet. I et fremmed land. Vi er tre blonde jenter i miniskjørt. Fra Norge. Veikanten i Spania er ikke det beste stedet å stå.
Men likevel, her står vi, og her blir vi stående. Etter mye om og men får vi ordna med en tauebil som skal hente bilen. Men vi venter på den i to og en halv time.
I mellomtiden står vi i veikanten. På fjellet. I Spania.
En stor buss kjører over varselstrekanten vår. Sjåføren trekker på skuldrene og sakker ikke farten en gang.
- Nei, for all del, vi trenger ikke den vi. Vi ser gjerne at noen kjører rett på oss her vi står!
Jeg lapper den sammen etter beste evne. Så lenge det ikke kommer vind, eller flere busser, skulle det holde.
Det plystres, det ropes, det slenges slengkyss. Og det tutes. Den evinnelige tutingen. Jeg skvetter hver gang. Hjertet hopper. Men hver gang jeg snur meg er det bare en mann som vinker og smiler innsmigrende. Og slenger et kyss, for liksom å føle seg litt ekstra ovenpå. Dumme norske jenter som trodde de kunne dra på fjelltur alene. Uten en mann?! Uhørt..
Når du står med motorstopp midt oppå fjellet er du fanga midt i det.
Vi skulle på en hyggelig tur. Vi tre jentene, til en flott fjellby en og en halv times kjøring fra Calahonda. Vi freste oppover fjellsiden. Forventningsfulle til å tilbringe dagen i Ronda. Et par mil før vi er fremme begynner den kjære Volvoen vår å hoste litt. Sakte dør den ut.
- Jaha, hva gjør vi nå? sier vi og ser på hverandre.
Vi har motorstopp. Midt på fjellet. I et fremmed land. Vi er tre blonde jenter i miniskjørt. Fra Norge. Veikanten i Spania er ikke det beste stedet å stå.
Men likevel, her står vi, og her blir vi stående. Etter mye om og men får vi ordna med en tauebil som skal hente bilen. Men vi venter på den i to og en halv time.
I mellomtiden står vi i veikanten. På fjellet. I Spania.
En stor buss kjører over varselstrekanten vår. Sjåføren trekker på skuldrene og sakker ikke farten en gang.
- Nei, for all del, vi trenger ikke den vi. Vi ser gjerne at noen kjører rett på oss her vi står!
Jeg lapper den sammen etter beste evne. Så lenge det ikke kommer vind, eller flere busser, skulle det holde.
Det plystres, det ropes, det slenges slengkyss. Og det tutes. Den evinnelige tutingen. Jeg skvetter hver gang. Hjertet hopper. Men hver gang jeg snur meg er det bare en mann som vinker og smiler innsmigrende. Og slenger et kyss, for liksom å føle seg litt ekstra ovenpå. Dumme norske jenter som trodde de kunne dra på fjelltur alene. Uten en mann?! Uhørt..
1 comment:
Hei Mari! Så fint å lese om deg. Ser ut som om du har det midt i smørøyet! ;) Nyt oppmerksomheten mens du kan... Her i S'pore kan du gå rundt halv-naken og menn verken plystrer eller sier noe... Mesteparten av tiden lurer man på om alle menn er homo eller at en har mista draget. Hva med en mellomting??! Håper vi sees til jul =) Kos & klem fra løvebyen
Post a Comment