I'm yours

13. august 2008, the day I met Jason.
Det er egentlig vanskelig å si noe særlig om konserten. Den var fantastisk, rett og slett. Opptaket er det ikke jeg som har tatt, men det er fra samme konsert. Jeg står helt på siden, og det er derfor at Jason står vendt mot den veien, hele sangen. Hehe, sure. Sangen her er en av mine favoritter, faktisk.

Når millimetrene er så avgjørende og avstanden så stor

I dag fikk jeg vite at foreldrene mine har vært med i en trafikkulykke. Det gikk bra med dem, de er bare veldig forslåtte. Men Audi'n er totalvrak. Så store krefter, så mange tilfeldigheter. Airbagen og beltet som beskyttet dem. Det at mamma er så lita at selv om hanskerommet ble most, så slapp hun unna. Slike ting. Det får en til å tenke.

Det er enda vanskeligere å være på den andre siden nå. Men det er ikke så lett å dra hjem heller.
Heldigvis.

Brikkene må på plass

Det er så mye jeg skulle skrevet, men jeg har ikke vært i stand til å skrive ordentlig den siste måneden. Det har vært så utrolig mange inntrykk. Den siste tiden i Norge var så fantastisk. Kvalitetstid med familie. En givende jobb. Venner og kjente fra fortiden som plutselig dukker opp igjen, og alt er som før. Gode samtaler med venner som kjenner deg så godt. Mennesker som plutselig får en helt ny betydning. Og latter. Ja, ikke minst latter. Og sol og sang. Selvfølgelig.
Jeg fikk tilbrakt tid med så mange, og jeg kjente hvor heldig jeg er som har alle dere. Så, det passet jo ikke å reise når alt var så bra. Likevel, jeg måtte jo reise. Det er sisteåret i bacheloren min, og det er en spennende mulighet som jeg ikke kan la gå fra meg. Så her er jeg.

I Australia, det er hvor jeg er. Det er vinter (type norsk, sur høst btw), skolen har ikke startet ennå, i klesskapet har jeg to kjoler og jeg har sett alt som finnes på tv. Ikke direkte funland ennå, for å si det sånn.

Meeen, på den andre siden, jeg fikk et glass rødvin hos frisøren i dag. (Kaffe, te? Vin?) Og matbutikkene er fylt til randen med friske grønnsaker og frukt og all slags internasjonal, spennende mat. Bare dette er nok til at jeg elsker dette landet. Og så trekker det jo ikke ned at folk er ekstemt høflige her.

Med andre ord, det virker som et utrolig bra land, men så langt har det skjedd litt lite. Christoffer, en av de fem jeg skal bo med, og også den eneste som er her nå, har kjørt meg rundt og hjulpet meg med alt mulig. Så nå har jeg betalt husleia, jeg har australsk nummer (+61431167798), og australsk konto. Og huset er stort og nytt. Alt er liksom lagt til rette for et bra år. Men ennå har jeg ikke fått den der fantastiske australiafølelsen; jeg lengter ennå hjem.

Men jeg har håp. Det skal bli jævla bra år. Det MÅ det bare bli.

Og alle dere hjemme er jo der når jeg kommer tilbake om et år. Er det noe de siste ukene hjemme har vist meg, så er det hvor lett det er å ta opp tråden igjen.

De sier at man kan oppleve fire årstider på en dag her

Det nærmer seg

I dag skriver vi fredag 27. juni 2008. Dvs. at det i skrivende stund er under en uke til jeg reiser til andre siden av verden. Hjelphurra!

Jeg har akkurat fått bekreftet noe jeg lenge har utsatt å sjekke ut: Jeg kan kun ha med meg 20 kilo baggasje. Akk, hvordan skal man klare å pakke for et helt år da?!?

Norwegian Wood. Siste del: Omsider

Jeg hadde egentlig planer om å skrive om de resterende dagene av Norwegian Wood også - det kan man lett se ut fra overskriften. Likevel, det ble liksom aldri. Å toppe torsdagen gikk ikke, så resten av festivalen ble rett og slett bare "helt greit". Fredag og lørdag jobbet jeg som frivillig, så da fikk jeg såvidt med meg lyden fra konsertene. Kjedelig å høre i ettertid at Madrugada hadde spilt sin beste konsert noensinne, sekser i VG osv. Jaja, man kan ikke få med seg alt når man skal gi folket øl.

Søndag hadde jeg fri igjen, og nok en gang fikk jeg følelsen av å være rimelig dum som dro på festival alene. Og følelsen forsvant liksom aldri helt. Likevel, Hellbillies tok av. Jeg hadde i forkant av festivalen oppdaget dette herlige norske bandet, og jeg gledet meg særlig til akkurat den konserten. Og "gæmlisene" skuffet ikke. Det er rockerne sine altså! Etterpå var Alanis Morissette også knall. Fy flate for en stemme på den dama. Jeg gikk imidlertid midt under konserten, for jeg var så kald (og ensom). Men det var ikke med lett hjerte. Det skal du vite, Alanis.

Norwegian Wood. Dag 1: Oppturen

- Når du er langt nede betyr det bare at noe skikkelig bra er i vente, sa en venninne av meg. Jeg avskrev det som søtt, men naivt. Nå er jeg sannelig ikke sikker lenger.

Jeg kommer meg omsider avgårde til Frognerbadet. I dag skal jeg ikke jobbe, men bare nyte konserten. Jeg er kommet for å se Foo Fighters, men som den flinke musikkjournalisten jeg har lyst til å bli, så har jeg lastet ned musikk fra alle bandene som spiller på årets festival. Man må da sette seg inn i ting. Dinosaur jr. spiller i det jeg kommer inn på festivalområdet. Jeg innser at jeg ikke har hørt sangen før, og at det som foregår på scenen ikke fenger meg videre. Jeg ender opp med å traske rundt på området, aha, peppes pizza-stand ja, oi, en fjortisjente som synger og danser på en bitteliten scene, mens en fyr merket Sony Ericsson filmer henne. Stilig.
Jeg innser at jeg kanskje har gjort en kjempetabbe med å reise på festival alene.

Jeg setter meg ned i utkanten, hvor det ennå er plass i gresset. Og så venter jeg. Ikke direkte gira, men hva er alternativet? Man drar ikke hjem når Foo Fighters venter et sted bak scenen der.

- Kan jeg sette meg her? En fyr peker på plassen ved siden av meg i gresset. Jeg nikker og tenker ikke stort over det. Han venter sikkert på noen flere. Det kan da umulig være flere enn meg som er dumme nok til å dra på konsert alene. Men fyren i gresset blir sittende alene. Skal jeg si noe til han? Jeg har aldri vært god på å ta kontakt med folk jeg ikke kjenner. Hva sier man?
Jeg slipper å bekymre meg særlig lenge.
- Hva er klokka?
Jeg ser på klokka og forteller at den er ti over halv. Foo Fighters skal gå på scenen om fem minutter, og det kommenterer jeg også. Og dermed er vi i gang. Så enkelt kan det gjøres. Det er så rart med sånne ting. Små setninger som gjør kommunikasjonen mellom oss så mye enklere.

Og så kommer Foo Fighters og Dave Grohl på scenen. Og fra det øyeblikket er alt perfekt. Dave Grohl har en overmenneskelig energi på scenen, og han har publikum i sin hule hånd. Han får publikum til å hyle, le, danse, synge, rope, stemningen er helt ekstatisk. Og hitsene kommer som jordbær på et strå. Bandet puster knapt mellom sangene.
- What we're gonna do is that we play until they make us stop. We're gonna play as much songs as possible.

Og det gjorde de. De ga alt helt til de gikk av scenen.
En sliten og lykkelig Mari vandret smilende hjem. Det er utrolig hvor fort det kan snu. Takk Foo Fighters og Mats fra Rygge.

Nå har jeg det bra igjen

Innså at jeg ikke kunne la siste post stå som siste ord her; den var så trist.

Har egentlig ikke tid til å skrive noe særlig, men jeg ville bare si at jeg har det bra. Den siste uken har Roan blitt et morsommere sted å være. Litt mer sosialt liv, blant annet en heidundranes lørdag, med en lang sykkeltur for å komme seg på pokerkveld med gutta. En kveld jeg avslutta på sykkelen, en mil, og i seng klokka sju på morgenen. Verdt det? Definitivt!

How the mind plays tricks...

Jeg er stressa, fattig og motløs. Jeg er på Roan, jeg jobber, jeg eier ikke ikke en krone på kontoen, jeg er langt unna de fleste vennene mine. Og, det er bare en måned til jeg reiser til Australia. Da blir jeg borte i et helt år. Uten å se de fleste av vennene mine. Akkurat nå er den følelsen så overveldende at jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å dra.

Jeg så på denne tiden her på Roan som en tid i en slags unntakstilstand. Bo hjemme igjen, jobbe 8-16, ikke ha noe særlig sosialt liv. Det går jo greit når du er innstilt på det. Men når du innser at det går utover den tiden du skulle reist og sett alle sammen, så blir du litt deppa.

Jeg har en dårlig dag i dag, jeg føler meg rett og slett håpløs. Sånne dager har vi vel alle, men jeg bruker altså dagen på å skrive blogginnlegg. Et blogginnlegg som egentlig skulle handlet om hvor mye bil jeg har kjørt i det siste og hvor flink jeg er blitt, eller om hvor greit jeg synes det er å jobbe i barnehagen, eller om hvor mye flinkere jeg er blitt med Sebastian. Slike ting burde jeg skrevet om, men i dag klarer jeg ikke å tenke en eneste positiv tanke.

Jeg reiser 3. juli. Til den andre siden av jordkloden. Det er så langt.

Jeg er blitt selvstendig

Det er noe eget ved den følelsen du har når du freser rundt i "egen" bil, på vei til jobb i barnehage, med din egen miks på stereoen. Kanskje en kjapp tur innom butikken etter jobb. Og har du lyst til å besøke en venninne, ja, så er det bare å hive deg i bilen. Roan trenger sårt arbeidskraft for tiden, så at jeg blir sittende hjemme er ikke bare lite trolig, det er høyst usannsynlig.

Det er en spesiell følelse å være her i Roan nå.
Jeg liker den.

Velkommen hjem!

Nå er jeg altså hjemme. Det er godt. Og jeg er populær. Faktisk!

Flere venner kontaktet meg allerede første dagen jeg var hjemme. Det er godt å kjenne at man har vært savnet. Og sannelig er det ikke godt å kjenne at man selv har savnet også. Det er bare så synd at jeg ikke får vært så mye i Trondheim med det første. Det er så mange jeg skulle hengt litt med.

Jeg er på Roan nå. Her sloss de nærmest om meg. Jeg skal hovedsaklig jobbe i barnehagen her, men også skolen vil ha meg. Denne uken var jeg egentlig fullbooket på barnehagen, men så lurte skolen på om ikke de kunne låne meg noen dager. De fikk be barnehagen om det, sa jeg. Litt feilkommunikasjon og plutselig hadde jeg fått fri fra barnehagen etter at skolen hadde funnet en annen løsning. Det straffer seg å være populær. Heldigvis er det lenge til torsdag, og slik en populær potet jeg er, så finnes det vel arbeid.

Potet søker arbeid. Kan brukes til det meste. For booking, ring: MEG

Når ulykker skjer så nærme

I helgen var det en stor bussulykke her i nærheten. Minst ni finske turister døde. Årsaken? En fyllekjører.

I løpet av de mange månedene vi har bodd her i Spania har vi kjørt mange mil på disse motorveiene som nå beskrives som livsfarlige. Har vi vært i livsfare? Man tenker at så lenge man selv kjører forsvarlig, så går det fint. Men hva hjelper vel det om det plutselig dukker opp en bil foran deg som du ikke kan unngå å kjøre rett inn i. Med fartsgrenser på 120 kilometer i timen er det ikke annet å gjøre enn å håpe at man slipper å havne i en slik situasjon.

Vi har sett litt av hvert på våre turer i spansk trafikk, men jeg har aldri vært redd. Men det kan hende at jeg kommer til å sitte litt mer anspent i setet nesten gang vi suser avgårde på motorveien.

Om å være på rett sted...

... til rett tid

Jeg ser ikke vitsen med at jeg skal sitte i Spania når det skjer så mye i Norge. Det er så mye spennende, og noe trist som skjer i livene til de jeg kjenner. Jeg vet ikke om de trenger meg, eller om jeg trenger dem. Litt begge deler, håper jeg. Jeg savner i hvert fall å ha de nære rundt meg. Ha dem en telefonsamtale unna.

Jeg tror jeg er ferdig med Spania nå. I hvert fall i denne omgang. Å komme til Spania var ikke slik som før jul. Jeg mangler nettverket fra skolen. Ingen av de jeg kjente der, er her nå. Og ikke har jeg vært flink nok til å få meg jobb heller. Men jeg har lært mye om meg selv på denne tiden. Jeg ville ikke vært de siste månedene foruten.

Riktig sted var Spania, men nå er det Norge. Jeg reiser hjem en måned før planlagt.

Et barns begeistring

"Du vet sånn solbeskytter med sugekopp, som man har i bilen for å skjerme barna mot ubehagelig sollys? Jeg legger en plastskilpadde oppå. Jeg vipper den opp og ned. En skilpadde på trampoline. Den spretter i alle retninger. Han ler. Han ler så han hyler. Og han klapper i hendene. Den som kunne glede seg sånn."

Da jeg var hjemme i en ukes tid bodde jeg hos søsteren. Jeg fikk mye tid med Sebastian. Han er så herlig. Å se hans glede over å oppdage verden er et privilegium. Jeg savner han. I dag fortalte Guro at han hadde ropt på meg utenfor gjesterommet, dagen etter at jeg dro. Han hadde til og med gått inn og sett om ikke jeg lå der i sengen. Jeg kjenner at jeg gjerne skulle ligget der. Akkurat det er det mye glede og tristhet i.