Om å feste med den italienske mafiaen

Ja, sannelig, at jeg kan fortelle dette uten å lyve, overrasker meg, så vel som dere.

Det var lørdag. Og som vanlig på lørdag skulle vi ut på byen. Vi dro inn til Marbella litt tidlig, fordi vi skulle ha forfest hos en vi kjenner som var på jobb. Det ble plutselig bare meg og Tone, så vi kjedet oss litt. Tone hadde vært innom en bar og sett en kjekk italiener som hun mente jeg ville like. Han eide en bar like ved. Vi bestemte oss derfor for å dra dit mens vi ventet på at vår venn skulle bli ferdig på jobb. Som sagt, så gjort. Og Tone hadde rett, denne karen var virkelig en trivelig kar. Han heter forøvrig Antonio. Vi ble sittende i baren hans å drikke i mange timer.

Samtale 1:
Jeg ønsker å vite hvordan Roberto (en annen italiener) klarer å betale husleie og alt annet når han ikke har hatt jobb på 3 måneder.
Roberto: Mafia
Mari: Hehe, hva?
Roberto: Mafia
Jeg var overbevisst om at han bare tullet, selv etter at han hadde sagt det fire ganger, like seriøst.

Samtale 2 (en times tid senere):
Tone: Hun der ga Antonio noe bak ryggen, og så forsvant han på do sammen med Roberto.
Mari: Oi!
Etterpå kom de to guttene litt snufsende ut fra do.

Man skulle kanskje i utgangspunktet spurt seg om hvordan en 23 år gammel, italiensk student på utplassering fra studiene sine i England klarer å starte sin egen bar. Men, bedre sent enn aldri.

... og tobeinte rakkere

Som jeg har nevnt tidligere, menn her er ganske slitsomme. De plystrer og roper når du går forbi. Til vanlig er det greit; man blir rett og slett vant med det.

Derimot, når man går helt alene om kvelden, er det ikke like greit. Jeg var ute og gikk i mine egne tanker, som vanlig. En bil kommer opp på siden av meg, i det den er ved siden av meg, bare en meter skiller oss:
"TUUUT!"
Fy fader, så redd jeg ble. Jeg trodde jeg skulle dø. Foran meg så jeg bilen forsvinne med noen leende menn inni. Det er vel kanskje unødvendig å si at jeg gikk med hjertet i halsen hele resten av turen hjem.

Om firbeinte rakkere

Hunder i Spania bjeffer. Hele tiden. Høyt.
En skremte vettet av meg. Jeg var ute og gikk på kvelden. Da står ofte hundene i hagen og bjeffer. Siden hagene ligger helt inntil fortauet, er hundene veldig nær deg, med bare en mur eller hekk som skiller. Jeg gikk og ante fred og ingen fare. Plutselig er det en hund bare en meter fra meg. Han er på den andre siden av hekken så jeg ser ikke han. Men jeg skal love deg at jeg hørte han. Med det bjeffet var hjertet mitt godt plassert i halsen for en stund. Tror nesten den lille rakkeren hadde ventet til jeg var kommet helt nær han, for å skremme meg ekstra.

Ulykkesdagen tirsdag den 13.

Jo da, du leste riktig, tirsdag den 13. De fleste har vel et forhold til fredag den 13. I Norge, i USA, i Frankrike, Tyskland, ja, over alt ellers i verden er det kombinasjonen datoen 13. og ukedagen fredag som betyr ulykke. Her i Spania (og for øvrig også i Sør-Amerika) er det imidlertid kombinasjonen 13. og tirsdag som gjelder. Og ikke nok med det, her i Spania er de veldig overtroiske.
Visste du at…
- … i Spania betyr det ulykke å bo i nummer tretten? Det finnes det ikke hus nummer tretten, og de hopper også over nummer tretten når de setter nummer på etasjer i blokker.
- … de ikke feirer 13-årsdagen sin?
- … det betyr ulykke å være født på den trettende? (Og er du så uheldig så feirer du heller dagen din den 12. eller den 14.)
- … det er ingen som gifter seg den trettende? (Men det lå kanskje litt i kortene her)

Om å bestemme seg, og ombestemme seg

- Du kommer aldri til å komme tilbake igjen!
En ofte brukt frase i tiden før jeg dro til Spania.
- Hah, selvfølgelig gjør jeg det, svarte jeg bestemte. Å bli her var ikke i tankene mine en gang.

Ikke da.

Imidlertid, jeg har bestemt meg for å bli, eller mer korrekt, komme tilbake. Julen må selvfølgelig feires i Norge, men i januar vender jeg tilbake til Middelhavet igjen. Vel og merke, hvis alt går etter planen og vi får oss jobb. Jeg trives veldig godt her. Det er spennende å møte nye mennesker, og det er deilig å være i et land hvor folk er så lite stresset. Me gusta!

Og i tillegg kommer jeg til å flytte til Australia til høsten. Så, vel, blir lite Norge fremover, men Norge forsvinner nok ikke. Apropos det, leser forresten ”The Hitchhiker’s Guide to the Galaxy” om igjen nå. Den er så utrolig morsom. For de som ikke har lest boken, eller av en eller annen grunn ikke forsto tankespranget; i starten av boken blir hele Jorden tilintetgjort. Man skulle ikke tro at en bok med en sånn start, kan bli så hysterisk morsom, men det kan den definitivt. Jeg ler høyt for meg selv.

Uansett, mer Spania og Australia altså. (Shit, da må jeg skifte navn på bloggen!)

Vi sees til jul (Hjemreisedato er 8. desember)

Jeg må bare fortelle at...

... nå har jeg kjørt bil i Spania.

På fire hjul (og noen ganger to) til Portugal

Vi hadde fri fra skolen en fredag, og da fant vi ut at vi måtte gjøre noe. Vi bestemte oss for å legge turen til Portugal. Etter en kjapp titt på et kart bestemte vi oss for å dra til byen Faro. Sjansespill, men er man på roadtrip, så er man på roadtrip. Ikke rom for nøye planlegging da.

Fredag morgen satte vi oss i bilen og vendte nesen mot portvinens hjemland.

På turen stoppet vi i Tarifa, en liten havneby i Spania. Det var en utrolig koselig by, med et veldig bra surfemiljø. Her spiste vi lunsj, og etterpå stoppet vi et lite stykke utenfor byen, for å se på kitesurfere. Det så jævlig kult ut, og forøvrig var det ikke så rent få kjekkaser der;)

Da vi kom frem til Portugal gikk ut for å spise. Det var da mine evner til å bestemme by ble satt i tvil... Snakk om død by. Ikke en sjel i gatene. Vi fikk spist middag, og etterpå dro vi bare tilbake til hostellet. Vi var vel i seng elleve eller noe.

Neste dag gikk vi ned for å spise frokost ti på ti. Frokosten skulle starte ni, så vi regna med det var fullt liv der allerede.

Vi står utenfor. Døren er låst. Vi banker på og han som jobber der kommer og åpner
- Er det ikke frokost klokka ni?
- Jo, men klokka er bare ti på ni.

Så, til alle: det er en times tidsforskjell mellom Spania og Portugal. Det vet i hvert fall vi nå.

Og med det fikk hele spøkelsesbyryktet en forklaring. Ikke rart at det ikke var folk i gatene når vi dro ut og spiste i sju-tiden.

Med en fresh og tidlig start på dagen var vi virkelig klare for en heldag i Faro.
Først dro vi på båttur i sumpkanalene som Faro er kjent for. Det var riktig så koselig. Også i denne byen var det kitesurfere. Hurra for det!

Etterpå dro vi på stranden. Helt nydelig strand med hvit og myk sand. Kjempeherlig!

Da vi dro ut denne kvelden var det yrende folkeliv i gatene. Snakk om kontrast til kvelden før.

Gjennom en lang og innholdsrik lørdag fikk Faro rettet opp sitt ufortjente dårlige rykte.

Beklager lite oppdateringer

Det skjer så mye her, så jeg rekker ikke å oppdatere särlig ofte. Beklager.

I helgen var i i Portugal, lover å skrive mer utfyllende om den turen senere.

Det ser ut til at jeg drar tilbake hit etter jul, for å jobbe og praktisere spansken. Hvis alt går i boks, blir det slik.

Jeg har fått nytt nummer, et spansk et. Hvis du vil nå meg på det, er det: +34687344829.
Det fine med dette nummeret er at det ikke koster meg noe om du ringer meg;) Det aller viktigste er dog at det ikke koster så mye å ha telefonkontakt med venner her nede.

Hasta luego

På språkreise

Er man på språkreise, så er man på språkreise.
Jeg leser engelske bøker
Jeg ser engelske filmer med engelsk tekst.
Jeg ser engelske tegnefilmer med spansk tekst.
Når vi handler, prøver vi å omtale varene på spansk.
Jeg skaffer meg spanske venner.
Og sist, men ikke minst, jeg studerer spansk.

Forrige uke hadde vi en test for å sjekke om vi var klare for å gå opp et nivå. Vi hadde akkurat fullført en lærebok. Testen gikk kjempebra. Jeg er faktisk veldig overrasket over hvor mye man kan lære på fem uker.

Og for øvrig er jeg meget språkforvirret. Her om dagen snakket jeg norsk til vår engelske venninne Nicola.
”Did you just speak to me in norwegian?”
Først da gikk det opp for meg at det var akkurat det jeg hadde gjort.

En, to, tre, på det fjerde skal det skje

Det virker som vi alltid trenger flere forsøk for å komme oss til stedene vi skal besøke. På vei til Ronda fikk vi motorstopp første gang. I Gibraltar hadde vi glemt passene.
Neste helg tenker vi oss til Portugal. Det blir spennende å se hva som skjer denne gangen.

Om manglende morsinstinkt og intense aper

Vi kom oss faktisk til Gibraltar på et senere tidspunkt. Da moren til Tone og Tones niese, på fem år, var på besøk, vendte vi nesen nok en gang mot britisk jord. Denne gang hadde vi med oss passene.

Vi fikk sett veldige grotter og trange huleganger. Fjellet på Gibraltar inneholder et imponerende forsvarssystem med lange uthugde huleganger. Her levde soldatene uten særlig mat eller luft. I dag kan turister ta en tur gjennom tunnelene og få et innblikk i Gibraltars krigshistorie. Fjellet innholder også noen fantastiske naturlige grotter. I den største finnes det en konsertsal. Gjett om jeg kjente det kribla litt ved tanken på å oppleve en konsert der. Minn meg på at jeg skal sjekke ut det.

Og omsider fikk vi altså se disse haleløse apene som Gibraltar er så kjent for. Snakk om innpåslitne dyr. Jeg rakk så vidt å komme meg ut av bilen før ei plutselig henger i armen min. Hun trodde visst at jeg akkurat hadde tatt noe ut av lommen. Be aware, ikke spis eller drikk noe i nærheten av disse dyrene. De kommer til å rive det ut av armene på deg.
Vi trodde vi var sikre da vi satt inne på kafeen.

Vi sitter på kafé. Jeg og Tone spiser smørbrød, og niesen, Sofie har fått en is.
Tone: Oi, der kommer det en ape!!
Vi blir alle veldig overrasket. Apene pleier vanligvis ikke å komme inn her. Jeg og Tone gjemmer smørbrødene våre fort. Apen er på et blunk borte ved bordet vårt.
Sofie: NEI, NEI, NEI!
Før jeg og Tone har fått summet oss er apen forsvunnet. Vi ser over bordet hvor Sofie sitter igjen. Håret er litt rufsete og isen er borte. Det går opp for meg og Tone at vi ikke helt har gjort vår plikt som voksne. Alt for opptatt med å gjemme vår egen mat, glemte vi den stakkars jenta. Sofie fikk heldigvis en ny is og tok ingen skade av hendelsen. Hvorvidt jeg og Tone tok skade av hendelsen, er en helt annen sak.

Denne søte skapningen var ikke mange dagene

Om å nå sine mål

Målet for spaniaturen var å få skikkelig peiling på både spansk språk og vin. Resultatet blir derfor:

Lekser og Cava fungerer da fint sammen det.

Hit, men ikke lenger

Ikke langt fra Calahonda ligger Gibraltar. Det tilhører fortsatt Storbritannia, og skal man dit, må man huske å ha med seg pass. Det har i hvert fall vi lært.

16. september:
Mari, Therese og Tone sitter i bilen på vei til Gibraltar. Mari har brent bil-cd og stemningen er på topp. De hadde lenge snakket om denne turen, og var fornøyde med at de endelig skulle få sett de haleløse apene og kanskje få sett hele veien over til Afrika. De stopper til og med og tar noen bilder mot det store fjellet.
Et minutt senere, i bilen:
Mari: Er det noen som har husket passene?
Ingen har husket passet. Alle tre visste at de trengte det, men ingen har husket det.
Snakk om å være i feriemodus.

Paa tvers av alder og nasjonalitet

Det fine med aa reise er alle menneskene man moeter.
Jeg har naa blitt kjent med ei fra England. Hun er 37 aar, gaar i klassen vaar og er utrolig morsom . Fredag lagde jeg mat og hun var paa middag hos oss. Kjempekoselig. Vi har ogsaa kjoert til skolen med henne i noen uker naa.

Vi har ogsaa blitt kjent med to soete, svenske jenter fra skolen. De var vi ute med paa loerdag.

Vi er dessuten blitt kjent med veldig mange andre mennesker, men det kan jeg komme tilbake til senere. Dette blir en kort bloggpost fra en internettkafé, et resultat av mangel paa nett hjemme hos oss. Jeg lover aa skrive mer spennende neste gang.

Her er Nicola på besøk. Jeg lagde mitt første vegetariske måltid.

Når det regner i Spania...

Når det regner i Spania regner det ordentlig. Det plasker ned, og buldrer og braker. Jeg er redd himmelen skal revne. Det er som et veldig sinne har ligget bak solen og ventet. Men nå er det altså regnets tur. Og er det noe regnet kan, så er det å regne.
Det plasker ned, tordner og lyner i Calahonda i dag.

Å bøye et verb på spansk

I Spania bøyer de ikke bare verbene etter når det skjer. Altså presens, preteritum osv. Som i norsk. Nei, her bøyer de også etter hvem som gjør det. Førsteperson(jeg), andreperson(du), førsteperson flertall (vi) osv. Det gjør at de som regel kutter ut pronomenet, og bare sitter igjen med verbet. Utfra verbformen skjønner man hvem som gjør denne handlingen.
Sannelig, det var lurt kommet på. Litt tungt å lære seg i starten, men ja, perfekt for sms-språket. Der kutter vi jo ofte ut "jeg"på norsk uansett.

Om å føle seg liten

Det er sannelig ingen lett sak å være kvinne i dette landet. Du føler deg som et objekt. Hele tiden. Går du til butikken, plystrer de. Skal du på byen, glaner de. Er du på vei til stranden, roper de. Stort sett alltid når du beveger deg utenfor døren kan du forvente oppmerksomhet.
Når du står med motorstopp midt oppå fjellet er du fanga midt i det.

Vi skulle på en hyggelig tur. Vi tre jentene, til en flott fjellby en og en halv times kjøring fra Calahonda. Vi freste oppover fjellsiden. Forventningsfulle til å tilbringe dagen i Ronda. Et par mil før vi er fremme begynner den kjære Volvoen vår å hoste litt. Sakte dør den ut.
- Jaha, hva gjør vi nå? sier vi og ser på hverandre.
Vi har motorstopp. Midt på fjellet. I et fremmed land. Vi er tre blonde jenter i miniskjørt. Fra Norge. Veikanten i Spania er ikke det beste stedet å stå.
Men likevel, her står vi, og her blir vi stående. Etter mye om og men får vi ordna med en tauebil som skal hente bilen. Men vi venter på den i to og en halv time.
I mellomtiden står vi i veikanten. På fjellet. I Spania.
En stor buss kjører over varselstrekanten vår. Sjåføren trekker på skuldrene og sakker ikke farten en gang.
- Nei, for all del, vi trenger ikke den vi. Vi ser gjerne at noen kjører rett på oss her vi står!
Jeg lapper den sammen etter beste evne. Så lenge det ikke kommer vind, eller flere busser, skulle det holde.
Det plystres, det ropes, det slenges slengkyss. Og det tutes. Den evinnelige tutingen. Jeg skvetter hver gang. Hjertet hopper. Men hver gang jeg snur meg er det bare en mann som vinker og smiler innsmigrende. Og slenger et kyss, for liksom å føle seg litt ekstra ovenpå. Dumme norske jenter som trodde de kunne dra på fjelltur alene. Uten en mann?! Uhørt..

Kunsten å handle hårprodukter i et annet land

Jeg har lært at det går an å kjøpe sjampo selv om alt på flaska står på et annet språk:
”Para caracóis definidos e elásticos”
Nja, definerte og elastiske? - Det MÅ jo være krøller det, sa Mari og kjøpte flaska. Og sannelig var det ikke også det.

Her skal jeg bygge og her skal jeg bo

Jeg skal kanskje ikke bygge så mye, men jeg skal dog bo. I en leilighet i Calahonda, like utenfor Marbella, skal jeg, Tone og Therese tilbringe noen måneder av våre liv. Therese skal bare være her en måned, men jeg og Tone skal være her nesten fire. Vi skal lære spansk, på språkskole i Marbella. Jeg skal også lære spansk flytende, altså vin. Men det kommer jeg tilbake til.