Når ulykker skjer så nærme

I helgen var det en stor bussulykke her i nærheten. Minst ni finske turister døde. Årsaken? En fyllekjører.

I løpet av de mange månedene vi har bodd her i Spania har vi kjørt mange mil på disse motorveiene som nå beskrives som livsfarlige. Har vi vært i livsfare? Man tenker at så lenge man selv kjører forsvarlig, så går det fint. Men hva hjelper vel det om det plutselig dukker opp en bil foran deg som du ikke kan unngå å kjøre rett inn i. Med fartsgrenser på 120 kilometer i timen er det ikke annet å gjøre enn å håpe at man slipper å havne i en slik situasjon.

Vi har sett litt av hvert på våre turer i spansk trafikk, men jeg har aldri vært redd. Men det kan hende at jeg kommer til å sitte litt mer anspent i setet nesten gang vi suser avgårde på motorveien.

Om å være på rett sted...

... til rett tid

Jeg ser ikke vitsen med at jeg skal sitte i Spania når det skjer så mye i Norge. Det er så mye spennende, og noe trist som skjer i livene til de jeg kjenner. Jeg vet ikke om de trenger meg, eller om jeg trenger dem. Litt begge deler, håper jeg. Jeg savner i hvert fall å ha de nære rundt meg. Ha dem en telefonsamtale unna.

Jeg tror jeg er ferdig med Spania nå. I hvert fall i denne omgang. Å komme til Spania var ikke slik som før jul. Jeg mangler nettverket fra skolen. Ingen av de jeg kjente der, er her nå. Og ikke har jeg vært flink nok til å få meg jobb heller. Men jeg har lært mye om meg selv på denne tiden. Jeg ville ikke vært de siste månedene foruten.

Riktig sted var Spania, men nå er det Norge. Jeg reiser hjem en måned før planlagt.

Et barns begeistring

"Du vet sånn solbeskytter med sugekopp, som man har i bilen for å skjerme barna mot ubehagelig sollys? Jeg legger en plastskilpadde oppå. Jeg vipper den opp og ned. En skilpadde på trampoline. Den spretter i alle retninger. Han ler. Han ler så han hyler. Og han klapper i hendene. Den som kunne glede seg sånn."

Da jeg var hjemme i en ukes tid bodde jeg hos søsteren. Jeg fikk mye tid med Sebastian. Han er så herlig. Å se hans glede over å oppdage verden er et privilegium. Jeg savner han. I dag fortalte Guro at han hadde ropt på meg utenfor gjesterommet, dagen etter at jeg dro. Han hadde til og med gått inn og sett om ikke jeg lå der i sengen. Jeg kjenner at jeg gjerne skulle ligget der. Akkurat det er det mye glede og tristhet i.