I dag skriver vi fredag 27. juni 2008. Dvs. at det i skrivende stund er under en uke til jeg reiser til andre siden av verden. Hjelphurra!
Jeg har akkurat fått bekreftet noe jeg lenge har utsatt å sjekke ut: Jeg kan kun ha med meg 20 kilo baggasje. Akk, hvordan skal man klare å pakke for et helt år da?!?
Friday, June 27, 2008
Wednesday, June 25, 2008
Norwegian Wood. Siste del: Omsider
Jeg hadde egentlig planer om å skrive om de resterende dagene av Norwegian Wood også - det kan man lett se ut fra overskriften. Likevel, det ble liksom aldri. Å toppe torsdagen gikk ikke, så resten av festivalen ble rett og slett bare "helt greit". Fredag og lørdag jobbet jeg som frivillig, så da fikk jeg såvidt med meg lyden fra konsertene. Kjedelig å høre i ettertid at Madrugada hadde spilt sin beste konsert noensinne, sekser i VG osv. Jaja, man kan ikke få med seg alt når man skal gi folket øl.
Søndag hadde jeg fri igjen, og nok en gang fikk jeg følelsen av å være rimelig dum som dro på festival alene. Og følelsen forsvant liksom aldri helt. Likevel, Hellbillies tok av. Jeg hadde i forkant av festivalen oppdaget dette herlige norske bandet, og jeg gledet meg særlig til akkurat den konserten. Og "gæmlisene" skuffet ikke. Det er rockerne sine altså! Etterpå var Alanis Morissette også knall. Fy flate for en stemme på den dama. Jeg gikk imidlertid midt under konserten, for jeg var så kald (og ensom). Men det var ikke med lett hjerte. Det skal du vite, Alanis.
Søndag hadde jeg fri igjen, og nok en gang fikk jeg følelsen av å være rimelig dum som dro på festival alene. Og følelsen forsvant liksom aldri helt. Likevel, Hellbillies tok av. Jeg hadde i forkant av festivalen oppdaget dette herlige norske bandet, og jeg gledet meg særlig til akkurat den konserten. Og "gæmlisene" skuffet ikke. Det er rockerne sine altså! Etterpå var Alanis Morissette også knall. Fy flate for en stemme på den dama. Jeg gikk imidlertid midt under konserten, for jeg var så kald (og ensom). Men det var ikke med lett hjerte. Det skal du vite, Alanis.
Thursday, June 12, 2008
Norwegian Wood. Dag 1: Oppturen
- Når du er langt nede betyr det bare at noe skikkelig bra er i vente, sa en venninne av meg. Jeg avskrev det som søtt, men naivt. Nå er jeg sannelig ikke sikker lenger.
Jeg kommer meg omsider avgårde til Frognerbadet. I dag skal jeg ikke jobbe, men bare nyte konserten. Jeg er kommet for å se Foo Fighters, men som den flinke musikkjournalisten jeg har lyst til å bli, så har jeg lastet ned musikk fra alle bandene som spiller på årets festival. Man må da sette seg inn i ting. Dinosaur jr. spiller i det jeg kommer inn på festivalområdet. Jeg innser at jeg ikke har hørt sangen før, og at det som foregår på scenen ikke fenger meg videre. Jeg ender opp med å traske rundt på området, aha, peppes pizza-stand ja, oi, en fjortisjente som synger og danser på en bitteliten scene, mens en fyr merket Sony Ericsson filmer henne. Stilig.
Jeg innser at jeg kanskje har gjort en kjempetabbe med å reise på festival alene.
Jeg setter meg ned i utkanten, hvor det ennå er plass i gresset. Og så venter jeg. Ikke direkte gira, men hva er alternativet? Man drar ikke hjem når Foo Fighters venter et sted bak scenen der.
- Kan jeg sette meg her? En fyr peker på plassen ved siden av meg i gresset. Jeg nikker og tenker ikke stort over det. Han venter sikkert på noen flere. Det kan da umulig være flere enn meg som er dumme nok til å dra på konsert alene. Men fyren i gresset blir sittende alene. Skal jeg si noe til han? Jeg har aldri vært god på å ta kontakt med folk jeg ikke kjenner. Hva sier man?
Jeg slipper å bekymre meg særlig lenge.
- Hva er klokka?
Jeg ser på klokka og forteller at den er ti over halv. Foo Fighters skal gå på scenen om fem minutter, og det kommenterer jeg også. Og dermed er vi i gang. Så enkelt kan det gjøres. Det er så rart med sånne ting. Små setninger som gjør kommunikasjonen mellom oss så mye enklere.
Og så kommer Foo Fighters og Dave Grohl på scenen. Og fra det øyeblikket er alt perfekt. Dave Grohl har en overmenneskelig energi på scenen, og han har publikum i sin hule hånd. Han får publikum til å hyle, le, danse, synge, rope, stemningen er helt ekstatisk. Og hitsene kommer som jordbær på et strå. Bandet puster knapt mellom sangene.
- What we're gonna do is that we play until they make us stop. We're gonna play as much songs as possible.
Og det gjorde de. De ga alt helt til de gikk av scenen.
En sliten og lykkelig Mari vandret smilende hjem. Det er utrolig hvor fort det kan snu. Takk Foo Fighters og Mats fra Rygge.
Jeg kommer meg omsider avgårde til Frognerbadet. I dag skal jeg ikke jobbe, men bare nyte konserten. Jeg er kommet for å se Foo Fighters, men som den flinke musikkjournalisten jeg har lyst til å bli, så har jeg lastet ned musikk fra alle bandene som spiller på årets festival. Man må da sette seg inn i ting. Dinosaur jr. spiller i det jeg kommer inn på festivalområdet. Jeg innser at jeg ikke har hørt sangen før, og at det som foregår på scenen ikke fenger meg videre. Jeg ender opp med å traske rundt på området, aha, peppes pizza-stand ja, oi, en fjortisjente som synger og danser på en bitteliten scene, mens en fyr merket Sony Ericsson filmer henne. Stilig.
Jeg innser at jeg kanskje har gjort en kjempetabbe med å reise på festival alene.
Jeg setter meg ned i utkanten, hvor det ennå er plass i gresset. Og så venter jeg. Ikke direkte gira, men hva er alternativet? Man drar ikke hjem når Foo Fighters venter et sted bak scenen der.
- Kan jeg sette meg her? En fyr peker på plassen ved siden av meg i gresset. Jeg nikker og tenker ikke stort over det. Han venter sikkert på noen flere. Det kan da umulig være flere enn meg som er dumme nok til å dra på konsert alene. Men fyren i gresset blir sittende alene. Skal jeg si noe til han? Jeg har aldri vært god på å ta kontakt med folk jeg ikke kjenner. Hva sier man?
Jeg slipper å bekymre meg særlig lenge.
- Hva er klokka?
Jeg ser på klokka og forteller at den er ti over halv. Foo Fighters skal gå på scenen om fem minutter, og det kommenterer jeg også. Og dermed er vi i gang. Så enkelt kan det gjøres. Det er så rart med sånne ting. Små setninger som gjør kommunikasjonen mellom oss så mye enklere.
Og så kommer Foo Fighters og Dave Grohl på scenen. Og fra det øyeblikket er alt perfekt. Dave Grohl har en overmenneskelig energi på scenen, og han har publikum i sin hule hånd. Han får publikum til å hyle, le, danse, synge, rope, stemningen er helt ekstatisk. Og hitsene kommer som jordbær på et strå. Bandet puster knapt mellom sangene.
- What we're gonna do is that we play until they make us stop. We're gonna play as much songs as possible.
Og det gjorde de. De ga alt helt til de gikk av scenen.
En sliten og lykkelig Mari vandret smilende hjem. Det er utrolig hvor fort det kan snu. Takk Foo Fighters og Mats fra Rygge.
Thursday, June 5, 2008
Nå har jeg det bra igjen
Innså at jeg ikke kunne la siste post stå som siste ord her; den var så trist.
Har egentlig ikke tid til å skrive noe særlig, men jeg ville bare si at jeg har det bra. Den siste uken har Roan blitt et morsommere sted å være. Litt mer sosialt liv, blant annet en heidundranes lørdag, med en lang sykkeltur for å komme seg på pokerkveld med gutta. En kveld jeg avslutta på sykkelen, en mil, og i seng klokka sju på morgenen. Verdt det? Definitivt!
Har egentlig ikke tid til å skrive noe særlig, men jeg ville bare si at jeg har det bra. Den siste uken har Roan blitt et morsommere sted å være. Litt mer sosialt liv, blant annet en heidundranes lørdag, med en lang sykkeltur for å komme seg på pokerkveld med gutta. En kveld jeg avslutta på sykkelen, en mil, og i seng klokka sju på morgenen. Verdt det? Definitivt!
Subscribe to:
Posts (Atom)