Great Ocean Road

It is not easy to get around in Australia without a car, and if it had not been for Silje, I probably would not have been able to show my parents the famous 'Great Ocean Road'. She drove us all the way down to Lorne, so we got to see some of the beautiful surf coast. Did not see any good surfers though, the surf was not the best that day. And the several hundred kangaroos that usually stay at Anglesea Golf course did not want to be seen that day either. Luckily, we caugth a glimse of one, at least.

Julebrus!

It's just a soda like any other soda, full of sugar and preservatives. But it's no Christmas without Dahls Julebrus (Christmas soda). My parents brought me two bottles. Not sure when to drink the last one.

Christmas Eve

Norwegians celebrate Christmas Eve. That is the big day back home, not Christmas Day, like here in Australia. While Aussies go to the pub and get drunk with friends on Christmas Eve, we stay home with family and open our presents. But as a friend of mine pointed out, because of the time difference we probably open the presents at the same time anyway.

This Christmas Eve was a bit different. We went out to have dinner at a restaurant just around the corner, 'Ushers'. An amazing three course meal with really good wine. What more can a girl like me want?

The present I would like to open

My nephew, Sebastian.

Christmas with my parents

I just found this picture and I got convinced that it will be a fantastic Christmas this year too. I was worried that because it will be so different, I will not feel like it's Christmas.

But, on Thursday my parents will be here, and that is really all it takes to make it Christmas time. Back in Norway it was all about the presents, the decorations and the food.

When you need to create Christmas without your normal traditions, you really understand what it's all about. It is not about how many different types of cookies you can bake, or how many decorations with angels and Santa Clauses you can fit into the living room. It is all about who you share it with. And I'm going to share this Christmas with the people that have traveled all the way to the other side of the Earth, just because they love me. And that is the best present a person can get.

Mum and dad, I love you

Countdown to Christmas: Nellikappelsin

Nellikappelsin = Orange with cloves

This is something we used to do when I was a little girl. We took an orange and put in 24 cloves. And starting on the 1th of December we took out one clove each day. Nowadays all the kids get Christmas calenders with small presents, and the presents seem to get bigger and bigger each year. No, back in my days, we were happy with a simple orange. Haha

I made my own 'Nellikappelsin' today, and it made me happy.

Project Christmas spirit

The last days I've realized that I did not have the feeling of Christmas approaching at all. We're halfway into December, and I feel like it's June. This is probably the downside of living on the other side of the Earth. When you are used to the weather getting colder as Christmas getting closer, it is kind of strange that it is getting warmer. For me, snow is a very natural part of Christmas, and I just realized it is a big part of my Christmas feeling.

Having realized that, and the fact that there will not be any snow this Christmas, I decided to start project Christmas spirit. If the snow can not do it for me, I would have to do it myself.

Today I bought cloves, cinnamon, cardamom and a Christmas stocking at the store. The spices I will use to make 'gløgg', a traditional Norwegian Christmas drink made out of warm red wine and spices. It's not Christmas without it.

In the Christmas stocking I will put things and words that I associate with Christmas. Today I put in the lyrics of 'Deilig er Jorden, my favorite Norwegian Christmas carol and the recipe for homemade 'gløgg'.

I've spent this day in my room, sniffing the spices, lighting candles, listening to Christmas music and browsing the internet for Christmas spirit. Outside the rain is poring down, and inside it's warm and cozy. And, within a week, my parents will be here. Yeah, I feel it creeping in on me now. This Christmas will be different, but after all, it's all about the cozy feeling.

The joy of running in the rain

At the beginning of this year I told my self that I would make working out a part of my daily life. That was one of my goals for this year. As I previously have written, I actually have managed to do that. I have really started to enjoy working out.

Today I had my first run for a month. I've just been busy with exams, moving to town and traveling to Fiji. Yeah, you know the normal excuses. I don't get why we always end up postponing that work out, when we know how good it really feels when we manage to get into the running shoes.

Today it has been raining all day in Geelong, but I decided I needed to go for a run anyway. At first I was not sure how much my poor neglected body would take. And it was painful, the first run after a break always is. You just got to keep on running. Bring some good angry music and some built up frustration, and you can go on forever. And god, how good it feels. The rain is soaking you and you just don't care. It feels refreshing running in the rain. You just feel your mind clearing up. I love it.

And afterwards, get a quick shower and just jump into bed with a movie on the computer. All refreshed and feeling a lot better.

New Soul - Yael Naim

I love Yael Naim, I really feel like I can relate to what she is singing.

I'm a new soul I came to this strange world hoping I could learn a bit about how to give and take.
But since I came here
Felt the joy and the fear
Finding myself making every possible mistake

I think we all feel like this sometimes when we are operating in new territories and feel insecure. We just don't seem to get it right. But after all, it is a good feeling, because we must eventually get it right and learn 'a bit about how to give and take'.

Fiji 5: A trip to the village

I nice way to see how the locals live. And you can buy some souvenirs.

Fiji 4: Shuffling cards with giant arms

An Irishman asks:
'Has every Norwegian worked in a casino?'

Let's just say, we played a lot of cards on the trip. We did not have much else to do.

Fiji 3: The culture

On all the islands the locals presented dances and songs.






A bit commercialized, but yet, a piece of Fijian culture.

Fiji 2: Paradise?

You go to Fiji and expect paradise and luxury. You expect cocktails served in coconuts and just a lazy life on the beach.

It is not like the pictures. Even though the nature is absolutely stunning, Fiji is not like in the pictures. You get beds with bedbugs, because they never change the sheets and you get ceiling that leaks rain water down in your bed. You only get cold showers, if a shower at all. Most of the day they turn of the electricity and water, because of a shortage of resources. And if you want something done you have to ask at least two times. And it is a lot of poverty there, it is especially visible on the mainland in the cities.

Fiji was not like we expected. It was rain season, so we had three whole days of heavy rain, the resorts were not the standard we expected and it was a lot more expensive than you'd think.

But, once you get over the fact that you have to take cold shower and sleep in a bed far less comfortable than the one you got home, Fiji is wonderful. It is different, and it is beautiful. I don't mind living backpacker style, but not when I expect something totally different.

Fiji 1: Certified diver

This is the island I had my six dives and the exam that made me a certified diver. It is a tiny island, and if it had not been for the diving, we would have gone crazy after five days there.

Diving in Fiji is fantastic, we could access the reef straight from the beach. We just put on 30 kilo of equipment and walked down into the water. A bit of a work out, but surely worth it.

When I was a little girl a used to love being in the water, but the last years I've grown scared of it. If somebody had told me a year ago that I November 2008 would be swimming under water for an hour and enjoying it, I would have laughed. It is incredibly scary, but oh so fantastic. You really get the feeling that you don't belong there, and it fills you with a feeling of respect.

The end of a fantastic year

I hope that I never forget how lucky I am.

Next Saturday I will leave for Fiji and stay there for two weeks.

My parents will come down to visit me for Christmas. That's the best present I could ever get.

Then we all fly up to Sydney for New Years Eve, where Kristine will be joining us.

The picture is from Gibraltar when Kristine visited me in Spain.

2008 has been the best year of my life, and it looks like the ending will be just as awesome.

It just happened

I never decided to, but suddenly I was writing English in my blog. My blog is a personal one, it is a place where I write what I feel and what I experience. It is not a normal travel blog, because I'm not so good with updates. Sometimes I don't feel like writing, I only write when I need to. I will always express my thoughts in whatever way that feels natural to me. Right now, writing English actually feels more natural than Norwegian. I hope that whoever read my blog before will continue to do so, even though I have changed the language.

While preparing for exams...

Ah, the wonders of the internet.

If eBay can sell me ABC journalist Philip Williams (Yeah, I know, I misspelled it) it is a bit disturbing. But then again, maybe I can bring him to my exams in Broadcasting?

Life is a journey

I’ve subscribed to Paulo Coelho’s blog, and it is fantastic to know that every day a part of this man’s wisdom will be posted to my inbox.

Today’s Question by the reader :Benio
Published by Paulo Coelho on November 6, 2008

Before and after you became an author, you continue to travel around the world. Which travel was most influential to you?

Today. All wanderings are important since you can extract from anything in life a teaching, something that will make sense to you.
You have to look at life itself is a pilgrimage. Every day is different, every day can have a magic moment, but we don’t see the opportunity, because we think: ‘Oh this is boring I’m just commuting to work.’ But we are all on a pilgrimage whether we like it or not and the target, or goal, the real Santiago, if you like, is death. You must get as much as you can from the journey, because - in the end - the journey is all you have. It doesn’t matter what you accumulate in terms of material wealth, because you are going to die anyway, so why not live? When you realize that you can be brave and that is the first tenant of any spiritual quest - to take risks.

The last years I've traveled far. My journey has taken me further than I've ever thought I’d get, geographically and mentally. I am enjoying life more than ever.

My life at the moment

It's 5 am, and I'm 400 words away from freedom. Determination.

The joy of taking pictures

Two roads diverged in a wood, and I -
I took the one less traveled by,
And that has made all the difference
Robert Frost


Thanks to Paulo Coelho and my camera for making me see the beauty in simple things.

Til slutt er det ingen vei tilbake ...

... det må gjøres.

Jeg har utsatt oppgaveskriving alt for lenge nå. Jeg har to essays på 2000 ord som skal leveres i disse dager. Jeg har kommet halvveis på det ene, og ikke begynt på det andre. Jeg er så langt etter planen som det går an. Men det skal gå, jeg har klart verre ting før. I dag har jeg ladet opp med kaffe og er klar for en lang natt.

Jeg har litt ambivalent forhold til ordtelleren på den nye Word. Jeg setter jo pris på å slippe å gå opp på menyen å sjekke hele tiden, men det er sannelig litt slitsomt at tallene lyser mot meg til en hver tid.

Geelong cup - hver dag er en fest

Australske folk er gode på å finne unnskyldninger for å drikke hele dagen. Grand final day er dagen da footyligaen (Australsk fotball, en slags blanding av fotball og rugby. Helt umulig å skjønne noe av, spør du meg) spiller finale, og da er det jo naturlig at det er en nasjonal festdag. Ikke sikkert favorittlaget ditt spiller, men sannelig skal det ikke feires likevel. Man starter dagen med å henge med venner og famile og drikke øl. Jeg tror kanskje det med ølen er viktigst. Folk blir ekstremt fulle denne dagen og dagen etter rapporteres det alltid om noen slags form for bråk. I år ble en person skutt. Vi norske slo oss sammen med våre australske venner og fikk selvfølgelig med oss dagen. Heldigvis slapp vi unna bråk.

En måneds tid senere var det imidlertid klart for ny festdag. Geelong cup, hesteløp sto på planen. Igjen, handler det om hesteløpet? Nope, it's all about the alcohol. Folk er fulle før frokost og alle pynter seg i sine fineste kjoler, dresser og hatter. En riktig så trivelig dag, men ofte alt for stort alkoholinntak. Jeg husker folk bli vennlig dyttet inn gjennom vindu (endte uten skader), båltenning, folk som glemmer sko, trillebårstjeling fra kirkegårder, og rosa neglelakk på tær. Og jeg husker Silje og Ben, for de er to fantastiske mennesker som passer på en liten trønder.

Fiji om en måned

Vi tenkte å dra til Thailand, men det var så dyrt. Nå blir det Fiji og dykkerlappen i stede. Hurra, jeg tror jeg er verdens mest heldige student.

Du vet...

... at det har vært en bra kveld på byen når du har nachspiel i oppkjørselen. Vi tre jentene, jeg, Elin og Henriette hadde 'girls night out' på torsdag. Det tror jeg vi må gjøre det oftere, for billigere bytur tror jeg ikke vi har hatt.

Jeg bor med en gal gjeng

Vi spiller kort, diskuterer (kverulerer), sloss, kommenterer bilder på Facebook, låser hverandre ute og kaster ball inne. Og vi ler, veldig mye. Jeg tror aldri jeg har ledd så mye og så ofte. Det er utrolig hvor masse energi man får av å le.

Jeg tror det er noe i det de sier. De gale har det faktisk gøy.

Nyttårsaften i Sydney

Nå er alt booket og klart. Jeg, mamma og pappa reiser til Sydney den 29. desember. Kristine kommer den 30. Og alt er duket for tidenes nyttårsfest. Jeg gleder meg som en liten unge.

Jeg har aldri vært i så bra form

De sier at man legger på seg når man drar til Australia. Jeg kan virkelig skjønne hvorfor, for det er fantastisk mye god mat her. Heldigvis er frukt- og grøntutvalget stort og spennende. Så det er ikke noe vanskelig å spise sunt her, hvis man bare vil.

Men den aller viktigste grunnen til at jeg er så sprek er at jeg har begynt å trene. Jeg bor ti minutters gange fra Uni, og der har de treningssenter. Der har jeg meldt meg inn, og siden det er så lett å komme seg dit, så er jeg der ofte. Jeg blir raskere og sterkere for hver gang. Tirsdag klarte jeg målet mitt, som var å løpe en halv mil på en halvtime. Det var motiverende og 'energizing'.

Jeg har masse energi for tiden, det går mot sommer og livet i Australia begynner virkelig å bli knallbra. En ferietur oppe i nord gjorde også mye for trivselen. Dere kan se bilder derfra i forrige post. Eneste minus er at jeg har mye skole som henger over meg for tiden, men jeg har vel egentlig gjort det til meg selv. Det er bare fire uker igjen av semesteret og siste innspurt. Det er min egen feil at jeg har utsatt ting. Men det skal sies at jeg egentlig føler jeg henger med på skolen sånn generelt. Å studere på et annet språk har faktisk vært veldig motiverende og givende.

Seiltur og dykking

BubbleShare: Share photos - Craft Instructions

Nå begynner det å ligne på noe

Jeg bor på Uni for tiden.

Jeg har en oppgave som skal leveres på fredag. Dette har jeg selvfølgelig visst om lenge, men har jeg gjort det før? Neida, man venter til man virkelig må. I helgen skulle jeg være flink student og jobbe hele tiden. Hva skjedde? Joda, jeg ble syk, og pc'n min døde på fredag. Siden jeg hadde fått en så bra start, så tenkte jeg at jeg likesågodt kunne bli med de andre på fest i Melbourne.
Lurt? Doubt it. Verdt det? Definitivt! (Jeg ble forresten også frisk)

Så nå sitter jeg altså her, på computerlaben på skolen. Jeg har allerede rukket å bli lei av all musikken jeg har på ipoden, men resten av musikken min ble borte med pc'n. Fant heldigvis Madrugada nå, så da har jeg et par timer til.

Men, nå tenker vel kanskje dere at jeg ikke har det så bra, uten pc og greier? Vel, det var egentlig litt godt å være uten pc en stund. Jeg har tilbrakt alt for mye tid på den mens jeg har vært her nede. Nå får jeg studert mer effektivt, siden jeg må sitte på skolen. Og så blir jeg mer sosial når jeg ikke er på skolen. Jeg har faktisk bare stua pc'n oppi skapet, der skal den få ligge til jeg er ferdig med oppgaven.

Og så er det verdt å nevne at mamma og pappa kommer ned til jul. Det bli stas! Da blir det grillings på julaften i år. Og hvis alt klaffer, Sydney på nyttårsaften.

Ellers har jeg ikke mye å skrive hjem om.

I'm yours

13. august 2008, the day I met Jason.
Det er egentlig vanskelig å si noe særlig om konserten. Den var fantastisk, rett og slett. Opptaket er det ikke jeg som har tatt, men det er fra samme konsert. Jeg står helt på siden, og det er derfor at Jason står vendt mot den veien, hele sangen. Hehe, sure. Sangen her er en av mine favoritter, faktisk.

Når millimetrene er så avgjørende og avstanden så stor

I dag fikk jeg vite at foreldrene mine har vært med i en trafikkulykke. Det gikk bra med dem, de er bare veldig forslåtte. Men Audi'n er totalvrak. Så store krefter, så mange tilfeldigheter. Airbagen og beltet som beskyttet dem. Det at mamma er så lita at selv om hanskerommet ble most, så slapp hun unna. Slike ting. Det får en til å tenke.

Det er enda vanskeligere å være på den andre siden nå. Men det er ikke så lett å dra hjem heller.
Heldigvis.

Brikkene må på plass

Det er så mye jeg skulle skrevet, men jeg har ikke vært i stand til å skrive ordentlig den siste måneden. Det har vært så utrolig mange inntrykk. Den siste tiden i Norge var så fantastisk. Kvalitetstid med familie. En givende jobb. Venner og kjente fra fortiden som plutselig dukker opp igjen, og alt er som før. Gode samtaler med venner som kjenner deg så godt. Mennesker som plutselig får en helt ny betydning. Og latter. Ja, ikke minst latter. Og sol og sang. Selvfølgelig.
Jeg fikk tilbrakt tid med så mange, og jeg kjente hvor heldig jeg er som har alle dere. Så, det passet jo ikke å reise når alt var så bra. Likevel, jeg måtte jo reise. Det er sisteåret i bacheloren min, og det er en spennende mulighet som jeg ikke kan la gå fra meg. Så her er jeg.

I Australia, det er hvor jeg er. Det er vinter (type norsk, sur høst btw), skolen har ikke startet ennå, i klesskapet har jeg to kjoler og jeg har sett alt som finnes på tv. Ikke direkte funland ennå, for å si det sånn.

Meeen, på den andre siden, jeg fikk et glass rødvin hos frisøren i dag. (Kaffe, te? Vin?) Og matbutikkene er fylt til randen med friske grønnsaker og frukt og all slags internasjonal, spennende mat. Bare dette er nok til at jeg elsker dette landet. Og så trekker det jo ikke ned at folk er ekstemt høflige her.

Med andre ord, det virker som et utrolig bra land, men så langt har det skjedd litt lite. Christoffer, en av de fem jeg skal bo med, og også den eneste som er her nå, har kjørt meg rundt og hjulpet meg med alt mulig. Så nå har jeg betalt husleia, jeg har australsk nummer (+61431167798), og australsk konto. Og huset er stort og nytt. Alt er liksom lagt til rette for et bra år. Men ennå har jeg ikke fått den der fantastiske australiafølelsen; jeg lengter ennå hjem.

Men jeg har håp. Det skal bli jævla bra år. Det MÅ det bare bli.

Og alle dere hjemme er jo der når jeg kommer tilbake om et år. Er det noe de siste ukene hjemme har vist meg, så er det hvor lett det er å ta opp tråden igjen.

De sier at man kan oppleve fire årstider på en dag her

Det nærmer seg

I dag skriver vi fredag 27. juni 2008. Dvs. at det i skrivende stund er under en uke til jeg reiser til andre siden av verden. Hjelphurra!

Jeg har akkurat fått bekreftet noe jeg lenge har utsatt å sjekke ut: Jeg kan kun ha med meg 20 kilo baggasje. Akk, hvordan skal man klare å pakke for et helt år da?!?

Norwegian Wood. Siste del: Omsider

Jeg hadde egentlig planer om å skrive om de resterende dagene av Norwegian Wood også - det kan man lett se ut fra overskriften. Likevel, det ble liksom aldri. Å toppe torsdagen gikk ikke, så resten av festivalen ble rett og slett bare "helt greit". Fredag og lørdag jobbet jeg som frivillig, så da fikk jeg såvidt med meg lyden fra konsertene. Kjedelig å høre i ettertid at Madrugada hadde spilt sin beste konsert noensinne, sekser i VG osv. Jaja, man kan ikke få med seg alt når man skal gi folket øl.

Søndag hadde jeg fri igjen, og nok en gang fikk jeg følelsen av å være rimelig dum som dro på festival alene. Og følelsen forsvant liksom aldri helt. Likevel, Hellbillies tok av. Jeg hadde i forkant av festivalen oppdaget dette herlige norske bandet, og jeg gledet meg særlig til akkurat den konserten. Og "gæmlisene" skuffet ikke. Det er rockerne sine altså! Etterpå var Alanis Morissette også knall. Fy flate for en stemme på den dama. Jeg gikk imidlertid midt under konserten, for jeg var så kald (og ensom). Men det var ikke med lett hjerte. Det skal du vite, Alanis.

Norwegian Wood. Dag 1: Oppturen

- Når du er langt nede betyr det bare at noe skikkelig bra er i vente, sa en venninne av meg. Jeg avskrev det som søtt, men naivt. Nå er jeg sannelig ikke sikker lenger.

Jeg kommer meg omsider avgårde til Frognerbadet. I dag skal jeg ikke jobbe, men bare nyte konserten. Jeg er kommet for å se Foo Fighters, men som den flinke musikkjournalisten jeg har lyst til å bli, så har jeg lastet ned musikk fra alle bandene som spiller på årets festival. Man må da sette seg inn i ting. Dinosaur jr. spiller i det jeg kommer inn på festivalområdet. Jeg innser at jeg ikke har hørt sangen før, og at det som foregår på scenen ikke fenger meg videre. Jeg ender opp med å traske rundt på området, aha, peppes pizza-stand ja, oi, en fjortisjente som synger og danser på en bitteliten scene, mens en fyr merket Sony Ericsson filmer henne. Stilig.
Jeg innser at jeg kanskje har gjort en kjempetabbe med å reise på festival alene.

Jeg setter meg ned i utkanten, hvor det ennå er plass i gresset. Og så venter jeg. Ikke direkte gira, men hva er alternativet? Man drar ikke hjem når Foo Fighters venter et sted bak scenen der.

- Kan jeg sette meg her? En fyr peker på plassen ved siden av meg i gresset. Jeg nikker og tenker ikke stort over det. Han venter sikkert på noen flere. Det kan da umulig være flere enn meg som er dumme nok til å dra på konsert alene. Men fyren i gresset blir sittende alene. Skal jeg si noe til han? Jeg har aldri vært god på å ta kontakt med folk jeg ikke kjenner. Hva sier man?
Jeg slipper å bekymre meg særlig lenge.
- Hva er klokka?
Jeg ser på klokka og forteller at den er ti over halv. Foo Fighters skal gå på scenen om fem minutter, og det kommenterer jeg også. Og dermed er vi i gang. Så enkelt kan det gjøres. Det er så rart med sånne ting. Små setninger som gjør kommunikasjonen mellom oss så mye enklere.

Og så kommer Foo Fighters og Dave Grohl på scenen. Og fra det øyeblikket er alt perfekt. Dave Grohl har en overmenneskelig energi på scenen, og han har publikum i sin hule hånd. Han får publikum til å hyle, le, danse, synge, rope, stemningen er helt ekstatisk. Og hitsene kommer som jordbær på et strå. Bandet puster knapt mellom sangene.
- What we're gonna do is that we play until they make us stop. We're gonna play as much songs as possible.

Og det gjorde de. De ga alt helt til de gikk av scenen.
En sliten og lykkelig Mari vandret smilende hjem. Det er utrolig hvor fort det kan snu. Takk Foo Fighters og Mats fra Rygge.

Nå har jeg det bra igjen

Innså at jeg ikke kunne la siste post stå som siste ord her; den var så trist.

Har egentlig ikke tid til å skrive noe særlig, men jeg ville bare si at jeg har det bra. Den siste uken har Roan blitt et morsommere sted å være. Litt mer sosialt liv, blant annet en heidundranes lørdag, med en lang sykkeltur for å komme seg på pokerkveld med gutta. En kveld jeg avslutta på sykkelen, en mil, og i seng klokka sju på morgenen. Verdt det? Definitivt!

How the mind plays tricks...

Jeg er stressa, fattig og motløs. Jeg er på Roan, jeg jobber, jeg eier ikke ikke en krone på kontoen, jeg er langt unna de fleste vennene mine. Og, det er bare en måned til jeg reiser til Australia. Da blir jeg borte i et helt år. Uten å se de fleste av vennene mine. Akkurat nå er den følelsen så overveldende at jeg kjenner at jeg ikke har lyst til å dra.

Jeg så på denne tiden her på Roan som en tid i en slags unntakstilstand. Bo hjemme igjen, jobbe 8-16, ikke ha noe særlig sosialt liv. Det går jo greit når du er innstilt på det. Men når du innser at det går utover den tiden du skulle reist og sett alle sammen, så blir du litt deppa.

Jeg har en dårlig dag i dag, jeg føler meg rett og slett håpløs. Sånne dager har vi vel alle, men jeg bruker altså dagen på å skrive blogginnlegg. Et blogginnlegg som egentlig skulle handlet om hvor mye bil jeg har kjørt i det siste og hvor flink jeg er blitt, eller om hvor greit jeg synes det er å jobbe i barnehagen, eller om hvor mye flinkere jeg er blitt med Sebastian. Slike ting burde jeg skrevet om, men i dag klarer jeg ikke å tenke en eneste positiv tanke.

Jeg reiser 3. juli. Til den andre siden av jordkloden. Det er så langt.

Jeg er blitt selvstendig

Det er noe eget ved den følelsen du har når du freser rundt i "egen" bil, på vei til jobb i barnehage, med din egen miks på stereoen. Kanskje en kjapp tur innom butikken etter jobb. Og har du lyst til å besøke en venninne, ja, så er det bare å hive deg i bilen. Roan trenger sårt arbeidskraft for tiden, så at jeg blir sittende hjemme er ikke bare lite trolig, det er høyst usannsynlig.

Det er en spesiell følelse å være her i Roan nå.
Jeg liker den.

Velkommen hjem!

Nå er jeg altså hjemme. Det er godt. Og jeg er populær. Faktisk!

Flere venner kontaktet meg allerede første dagen jeg var hjemme. Det er godt å kjenne at man har vært savnet. Og sannelig er det ikke godt å kjenne at man selv har savnet også. Det er bare så synd at jeg ikke får vært så mye i Trondheim med det første. Det er så mange jeg skulle hengt litt med.

Jeg er på Roan nå. Her sloss de nærmest om meg. Jeg skal hovedsaklig jobbe i barnehagen her, men også skolen vil ha meg. Denne uken var jeg egentlig fullbooket på barnehagen, men så lurte skolen på om ikke de kunne låne meg noen dager. De fikk be barnehagen om det, sa jeg. Litt feilkommunikasjon og plutselig hadde jeg fått fri fra barnehagen etter at skolen hadde funnet en annen løsning. Det straffer seg å være populær. Heldigvis er det lenge til torsdag, og slik en populær potet jeg er, så finnes det vel arbeid.

Potet søker arbeid. Kan brukes til det meste. For booking, ring: MEG

Når ulykker skjer så nærme

I helgen var det en stor bussulykke her i nærheten. Minst ni finske turister døde. Årsaken? En fyllekjører.

I løpet av de mange månedene vi har bodd her i Spania har vi kjørt mange mil på disse motorveiene som nå beskrives som livsfarlige. Har vi vært i livsfare? Man tenker at så lenge man selv kjører forsvarlig, så går det fint. Men hva hjelper vel det om det plutselig dukker opp en bil foran deg som du ikke kan unngå å kjøre rett inn i. Med fartsgrenser på 120 kilometer i timen er det ikke annet å gjøre enn å håpe at man slipper å havne i en slik situasjon.

Vi har sett litt av hvert på våre turer i spansk trafikk, men jeg har aldri vært redd. Men det kan hende at jeg kommer til å sitte litt mer anspent i setet nesten gang vi suser avgårde på motorveien.

Om å være på rett sted...

... til rett tid

Jeg ser ikke vitsen med at jeg skal sitte i Spania når det skjer så mye i Norge. Det er så mye spennende, og noe trist som skjer i livene til de jeg kjenner. Jeg vet ikke om de trenger meg, eller om jeg trenger dem. Litt begge deler, håper jeg. Jeg savner i hvert fall å ha de nære rundt meg. Ha dem en telefonsamtale unna.

Jeg tror jeg er ferdig med Spania nå. I hvert fall i denne omgang. Å komme til Spania var ikke slik som før jul. Jeg mangler nettverket fra skolen. Ingen av de jeg kjente der, er her nå. Og ikke har jeg vært flink nok til å få meg jobb heller. Men jeg har lært mye om meg selv på denne tiden. Jeg ville ikke vært de siste månedene foruten.

Riktig sted var Spania, men nå er det Norge. Jeg reiser hjem en måned før planlagt.

Et barns begeistring

"Du vet sånn solbeskytter med sugekopp, som man har i bilen for å skjerme barna mot ubehagelig sollys? Jeg legger en plastskilpadde oppå. Jeg vipper den opp og ned. En skilpadde på trampoline. Den spretter i alle retninger. Han ler. Han ler så han hyler. Og han klapper i hendene. Den som kunne glede seg sånn."

Da jeg var hjemme i en ukes tid bodde jeg hos søsteren. Jeg fikk mye tid med Sebastian. Han er så herlig. Å se hans glede over å oppdage verden er et privilegium. Jeg savner han. I dag fortalte Guro at han hadde ropt på meg utenfor gjesterommet, dagen etter at jeg dro. Han hadde til og med gått inn og sett om ikke jeg lå der i sengen. Jeg kjenner at jeg gjerne skulle ligget der. Akkurat det er det mye glede og tristhet i.

Når verden er i forandring

Av og til skjer det ting som snur opp ned på alt, da må man bare følge forandringene og gjøre nye planer.

Jeg reiser hjem til Norge på torsdag. Kanskje trenger ei venninne meg, kanskje har jeg behov for å være der selv. Jeg tror begge deler gjelder. Det er i hvert fall viktig at jeg er der.

Billig med Sterling

Plutselig ble det veldig billig å fly med Sterling. Kan det ha noe med det som er blitt tatt opp i media, mon tro? Uansett, er du klar for en tur til varmene strøk, så kan du få tur/retur for tusenlappen igjen. Herlig for oss pensjonister som ikke synes det er så nøye hvem som flyr, så lenge de holder oss i lufta.

Forresten, Norwegian har satt ned prisene litt de også, så det kan jo også ha noe med at påsken nærmer seg slutten.

Oppdatering:
Jeg har nå fått tilbud om plass i Australia, og driver og ordner billetter og stæsj nå. Hurra, det blir så bra!

Mari 23 år på tirsdag

For de som ønsker: jeg har to bursdagsønsker:
- Besøk
- Post

I posten kan du sende meg:
- Noen kjærlige ord
- En brent cd med musikk som du synes jeg bør høre (En del av Maris store kulturoppdateringsprosjekt. Det samme gjelder for de neste to punktene)
- En bok (eller tips om en bok)
- En film (brent, kopiert, kjøpt? Opp til deg)
- Et fint bilde
- Eller noe annet du mener jeg har fortjent. Poenget er at jeg heller vil ha noe som koster tid og kjærlighet, enn penger. (Kravstor? Nja, litt så. We all just wanna be loved. Heh)

Mari Maaoe Nilssen
Calle Sevilla, Urbanizacion: Cielo #15
Sitio de Calahonda
29649 Mijas Costa Malaga

Nå må jeg lære spansk

Jeg må bli flinkere til å studere spansk for meg selv. Jeg er blitt flinkere til å prate nå. Dvs. ikke nødvendigvis bedre kvalitet, men økt hyppighet. Jeg tør omsider å kaste meg ut i det. Det er en start.

Men nå har jeg altså en utfordring til dere. Hver dag skal jeg skrive en liten tekst på spansk. På den måten får jeg repetert og økt ordforråd. Det dere skal gjør er å gi meg tema, historier eller hva som helst, som jeg altså skal skrive om på spansk.
Dere vil mest sannsynlig ikke forstå stort av det jeg skriver, så jeg kommer nok ikke til å poste tekstene. Kanskje jeg slenger de inn på kommentarer, slik at dere vet at jeg gjør det jeg blir bedt om. Kanskje skjønner dere et og annet ord også.
Uansett, hva er mitt første oppdrag? Vær kreative nå, jeg skriver gjerne et brev til Antonio Banderas eller Picasso, så lenge jeg slipper å sende det.

Vakum

Det er så stille her.

På en uke er jeg blitt vant med et fullt hus. Barnegråt, barnelatter og voksenlatter er blitt en naturlig del av huset. Det er rart når det plutselig ikke er her lenger.

Sebastian, Guro, Petter og Kristine har vært her i en uke. Vi fikk med oss apene i Gibraltar og ellers litt av livet rundt her. Det har vært en god uke.

Jeg må innrømme at det var rart da de skulle reise. Jeg skal bare én tur til til Norge før jeg blir borte i et helt år. Du kjenner hvor avhengig du er av å ha folk du kjenner rundt deg. Jeg er så utrolig kjempeglad for at Kristine kommer til Melbourne siste semester.

Tone reiser hjem til Norge for tre uker, så om noen føler for å komme på besøk har jeg nok av både hjerterom og husrom. Påsken i Spania er faktisk veldig verdt å få med seg. Prosesjoner i gatene og greier. Dessuten er været omsider blitt veldig digg. Bare spør de som akkurat er kommet hjem herfra.

"Hvis du klarer å kjøre bil i Gibraltar, kan du kjøre hvor som helst"

Kylling på spansk vis

Jeg spiser mye kylling her nede. Det er billig, og lik ingefær er det veldig anvendelig. Og når man nå er i Spania, så kan man jo gjøre det spansk.

Kyllingen marinerte jeg i brandy (Spanias svar på cognac), soyasaus, chilli, bittelitt tomatpuré, chillipulver og finhakket løk og paprika.

Tilbehøret ble nok en gang grønnsaker i ovnen. Halve tomater og store skiver skvåsj fikk kose seg i en herlig blanding av kuttet løk og paprika sammen med tomatpuré, vann, hvitløk, basilikum og oregano. Og aller viktigst, chorizopølse på toppen. Chorizopølse er en krydret spansk spekepølse. Skikkelig namnam når man steker den slik. Blir litt som bacon som faktisk smaker noe.

Jeg angrer...

Da jeg lot "kjekkaser" være en valgmulighet på meningsmålingen min, var det mest for å være morsom. At det nå er det punktet flest vil lese mer om, håper jeg også er et resultat av en dose humor. Det er to grunner til at jeg ikke har så veldig lyst til å skrive mer om kjekkaser. Den ene er at det faktisk ikke er så mange kjekke og koselige spanjoler som man skulle tro.
La meg ta dere inn i en situasjon her.

Jeg ankommer Spania etter juleferien i Norge. Med meg har jeg to store kofferter, begge rundt 20 kilo. I tillegg til pcsekk og veske. Alle som har sett meg vet at jeg er lita. Se for dere en stykk Mari, drassende på en marimengde baggasje. For å komme bort til der togene går fra flyplassen, må man gjennom parkeringshus, over en bro og til slutt opp en trapp. Rulletrapp? Neida, vanlig trapp du. Når jeg kommer til dette punktet, står det fem karer og henger ved et gjerde. I arbeidsklær. Alle glaner, sjekker meg fra topp til tå. Viser tydelig interesse. Men, er det noe hjelp å få? Niks. Jeg må selv ta to turer opp og ned trappen bærende på 20 kilo. Og karene, joda, de følger nøye med.
Det samme hendte da vi fikk motorstopp. Alle tuta og plystra da de føyk forbi, men ingen stoppa for å hjelpe. Til å være et så viktig turistland er Spania overraskende lite serviceinnstilt.

I forhold til tema kjekkaser, så finnes det heldigvis en og annen kjekk søramerikaner her da. Selv om jeg nok en gang må understreke at jeg ikke har så lyst til å skrive om dem. Men, gi meg tilbakemeldinger, så får vi se hva vi blir enige om:)

Sjekking i Spania

"Troskap" og "monogami" er ukjente ord her i landet. Her er en samtale fra lørdag. Beklager løgnen, men jeg trodde det skulle hjelpe meg.

Fyr: Hola guapa! Tienes un novio? (Har du kjæreste?)
Mari (etter å ha tenkt seg om): Si
Fyr: Donde? (Hvor)
Mari: En noruega
Fyr: Es muy lejos, no pasa nada. (Åh, det er jo langt unna, da har det ikke noe å si)

Dette er ikke første gang vi har opplevd dette. Er ikke kjæresten din tilstede, har du ikke noe kjæreste, slik lever mange gutter her.(Jentene vet jeg ikke hvordan lever) Den kvinnelige spansklæreren vår fortalte at spanske menn var kjente for å være utroe. Jeg tror henne.
Men, det kjedelig er jo at du ikke kan komme deg bort fra en uønsket sjekker med å lyve på deg kjæreste. Du må rett og slett være så uhøflig å gå.

Apropos den alternative kulturen

Tore Renberg er en snodig skrue, og derfor liker jeg han. Siden jeg er så oppdatert for tiden, så fikk jeg jo selvfølgelig med meg intervjuene i forbindelse med filmatiseringen av boken hans, "Mannen som elsket Yngve". (En bok jeg forøvrig ikke har lest. Jeg har oppfølgeren. Byttelåne?)
På Grosvold snakket han om hvor viktig det var i den alternative kulturen å hate alt som var pop. Hvordan de alternative skapte et slags gap mellom seg og de som likte ting som var "mainstream".

Jeg synes det er en ganske spennende problematikk, som absolutt ikke er utdatert. Mest fordi jeg kjenner meg igjen selv. Jeg har lett for å dømme musikk som er såkalt "listepop". Uten egentlig å ha hørt på det, eller gitt hver enkelt artist en sjanse. Skal du ha peiling, skal du være litt alternativ. Det er en slags uskreven regel. Heldigvis tør de som faktisk har peiling på musikk å innrømme at for eksempel Justin Timberlake er en dyktig fyr. Og sånne som meg, som ikke har peiling, vi fordømmer hele greia, så er vi sikre på at vi ikke blitt tatt for å være disse mainstreamfolka som ikke bryr seg om "god musikk".

- Eg hata Michael Jackson. Eg hata han virkelig. Men i dag ser eg jo at han er dyktig.
Tore Renberg

Jeg skulle ønske at jeg visste mer om musikk

I dag så jeg "Sju historier om rock" på NRK. I dag handlet det om nittitallets alternative helter, blant annet Nirvana, REM, Pixies og Pearl Jam . Kurt Cobain var jo selvfølgelig en gjennomgangsfigur, i og med at han viser så tydelig den problematikken rockhistorien fra nittitallet handler om. Generasjon Xs ønske om å skape noe eget, utenfor de kommersielle rammene. Kampen mellom ønsket om å selge plater og det å beholde sin musikalske integritet. De alternatives frykt for å være kommersielle, frykten for popkulturen. Kurt Cobain følte hans hadde mislyktes slik. Han så opp til REM som hadde klart å beholde sin genuinitet under suksessen. Hvorvidt Nirvana egentlig mistet sin musikalske integritet, og i så fall hvorfor, og hva som gjør REM annerledes i så henseende? Det kan jeg ikke si noe om. Og det plager meg.

Jeg skulle ønske at jeg hadde hørt på noe annet enn Backstreet boys da jeg vokste opp. Jeg føler jeg har så jævlig mye å ta igjen.

Surret okse

Noen ganger er det godt å være til. Her om dagen laget jeg meg skikkelig god middag. Jeg hadde kjøpt en tynn storfebiff, og sto å lurte litt på hva jeg skulle finne på med den. Noe spennede måtte jeg jo gjøre. Jeg bestemte meg for å kjøre surra oksa. En rett komponert for anledningen. Og du, og du, jeg angra ikke på det. Jeg marinerte den i olje, soyasaus, brandy og chilli først. Den fikk trekke til seg de deilige smakene i kjøleskapet en stund. Mmmm! Så smørte jeg på en blanding av løk, gulrot, squash (eller skvåsj, som språkrådet ville likt), med tomatpuré som jevner. Jeg kutta grønnsakene i bittesmå biter, så ikke oksen min skulle bli så vanskelig å surre. For å virkelig bringe ut smakene fresa jeg grønnsakene i litt olje i en gryte før jeg tok opp i tomatpuré og lot det boble litt. Jeg er så dårlig på å huske hvilke krydder jeg bruker, jeg tar litt her og litt der. Men urtekrydder, oregano og basilikum burde funke. Når jeg skulle smøre på blandingen brukte jeg en fiskespade for å hente opp grønnsakene fra tomatsausen. Ren tomatpuré har en veldig intens smak og dessuten ville alt bare rent ut av den stakkars oksen likevel. Jeg surret oksen i tråd og stekte den først på alle sider i pannen. (Dette gjør man for å sikre at ikke saftene renner ut) Planen var å steke den i ovnen en stund etterpå, men den trengte ikke lang tid inni der, for den skal jo være rosa inni, spør du meg.

Som tilbehør kjørte jeg grønnsaker (tomat, løk, skvåsj) bakt i ovnen. Jeg helte over restene av tomatsausen og krydra bare helt enkelt med pepper og urtekrydder. Jeg brukte åpen løsning uten aluminumsfolie over, for at det skulle gå fortere, men begge deler går an. I dette tilfellet sikrer tomatsausen nok fuktighet så det ikke tørker ut uten innpakning.

Hurramegrundt, nå kan jo faktisk du lage denne retten også!

Ikke helt i form?

Vinteren tar på? Du har litt sår hals og nesa renner litt?
Vel, da har jeg løsningen.

Ingefærte
Kutt litt fersk ingefær i skiver
Et par skiver sitron
Honning (hvis du er litt pysete)
Varmt vann

Dette er en fantastisk god te, i tillegg til at den er übersunn. Ingefær er blitt min nye yndlingsingrediens. Sunt, godt, og anvendelig. Kan brukes i kjøttmarinader, supper (har laget en deilig thaisuppe som jeg skal gi dere oppskrift på senere), desserter og som her, te. Og, holdt på å glemme, ingefærøl.

PS: Honning er sunt for sår hals det også, og ikke bare for pyser. Jeg har jo tidligere skrytt av at den er et naturlig antibiotikum, noe som er sant. Men et tips, honning virker bedre om du ikke varmer den.

Jeg smakte en vin

Da jeg var i Oslo før jeg dro hit drakk jeg en vin. En spansk hvitvin. Da jeg åpna og lukta på den tenkte jeg: "Øy, denne var kanskje litt vel søt". Jeg hadde valgt den ut på polet fordi den ikke hadde så mye sødme, så jeg ble litt overraska. Men så smakte jeg. Oioi, det var en sær smaktsopplevelse, den var tørr, den var kjempefruktig og smaksrik, men den var tørr. Det var nok en veldig typisk spansk vin, egentlig. Rødvinene er kjempefyldige, uten å være tunge, og hvitvinene er smaksrike, uten å være for søte. Det er i hvert fall mitt inntrykk.

(Dette var en litt skummel post å skrive. Dette er min første post om vin. Jeg får litt prestasjonsangst, for det finnes så mange der ute som har så mye mer peiling enn meg. Men målet mitt er jo å få skikkelig peiling på vin, og et sted må man vel starte. Jeg har lest masse nå. Jeg har jo vinbibelen min på 800 sider, men jeg må nok på vinsmaking snart. Du får liksom ikke helt utvikla vinsmakssansen av å lukte på de boksidene)

Oi, ja, sorry, vinen heter Marques de Riscal. Finnes forøvrig i en flott rødvin også.

Jeg ønsker å minne om...

at det faktisk er ganske billig å fly hit.

Både Norwegian og Sterling stiller med fine priser, særlig i mars. Så det finnes derfor ingen god unnskyldning for å ikke komme på besøk.

"Don't you know that it's worth every treasure on earth
To be young at heart
And as rich as you are it's much better by far
To be young at heart"
Tom Waits

Jeg kjører bil

Siden jeg tok lappen i fjor sommer har jeg nesten ikke kjørt bil. Jeg kjørte bare et par turer hjemme på Roan, og det var det. Jeg var sikker på at jeg aldri kom til begynne å kjøre bil igjen. Jo lenger tid det gikk, jo verre ble det. Likevel, nå har jeg begynt å kjøre til butikken alene. Her i Spania. Jeg trodde aldri at det skulle bli i Spania jeg lærte meg å kjøre bil, men det, det tror jeg nå.

Ironisk nok...

... har jeg aldri sett så mye på NRK som nå.

Vi har fått parabol her i heimen. Det betyr en norsk kanal (NRK), CNN og en haug tyske kanaler. Og et knippe pornokanaler. (Dvs, det er ikke egentlig pornokanaler. Det er kanaler hvor de viser annonser for sextelefoner hele dagen. Einsame hausfrauen osv). Uansett, poenget er, jeg har aldri vært så oppdatert på nyhetsfronten som nå. Jeg ser frokosttv, dagsrevyen, og alle forskjellige dokumentarer. Og er det sport på NRK, noe som det ofte er i disse VM-tider, ja så ser jeg på CNN. Jeg føler jeg virkelig er blitt den journalisten jeg alltid har ønsket å være.

Med dette føler jeg det er unødvendig å si at jeg ikke har fått jobb ennå.

Nytt år, ny blogg

Bloggen bytter navn fra "Spansk på fire månder" til "Du store verden".

Før jul bestemte jeg meg jo for å reise tilbake til Spania, i tillegg til at jeg også skal til Australia til høsten. Prosjektet "spansk på fire måneder" får dermed både uvidet tid og utvidede oppgaver. Nå skal jeg erobre verden, intet mindre. Jeg gir meg selv ubestemt tid, for å være litt snill med meg selv.

Vurderer å skrive på engelsk fremover, men har ikke helt bestemt meg