Når millimetrene er så avgjørende og avstanden så stor

I dag fikk jeg vite at foreldrene mine har vært med i en trafikkulykke. Det gikk bra med dem, de er bare veldig forslåtte. Men Audi'n er totalvrak. Så store krefter, så mange tilfeldigheter. Airbagen og beltet som beskyttet dem. Det at mamma er så lita at selv om hanskerommet ble most, så slapp hun unna. Slike ting. Det får en til å tenke.

Det er enda vanskeligere å være på den andre siden nå. Men det er ikke så lett å dra hjem heller.
Heldigvis.

Brikkene må på plass

Det er så mye jeg skulle skrevet, men jeg har ikke vært i stand til å skrive ordentlig den siste måneden. Det har vært så utrolig mange inntrykk. Den siste tiden i Norge var så fantastisk. Kvalitetstid med familie. En givende jobb. Venner og kjente fra fortiden som plutselig dukker opp igjen, og alt er som før. Gode samtaler med venner som kjenner deg så godt. Mennesker som plutselig får en helt ny betydning. Og latter. Ja, ikke minst latter. Og sol og sang. Selvfølgelig.
Jeg fikk tilbrakt tid med så mange, og jeg kjente hvor heldig jeg er som har alle dere. Så, det passet jo ikke å reise når alt var så bra. Likevel, jeg måtte jo reise. Det er sisteåret i bacheloren min, og det er en spennende mulighet som jeg ikke kan la gå fra meg. Så her er jeg.

I Australia, det er hvor jeg er. Det er vinter (type norsk, sur høst btw), skolen har ikke startet ennå, i klesskapet har jeg to kjoler og jeg har sett alt som finnes på tv. Ikke direkte funland ennå, for å si det sånn.

Meeen, på den andre siden, jeg fikk et glass rødvin hos frisøren i dag. (Kaffe, te? Vin?) Og matbutikkene er fylt til randen med friske grønnsaker og frukt og all slags internasjonal, spennende mat. Bare dette er nok til at jeg elsker dette landet. Og så trekker det jo ikke ned at folk er ekstemt høflige her.

Med andre ord, det virker som et utrolig bra land, men så langt har det skjedd litt lite. Christoffer, en av de fem jeg skal bo med, og også den eneste som er her nå, har kjørt meg rundt og hjulpet meg med alt mulig. Så nå har jeg betalt husleia, jeg har australsk nummer (+61431167798), og australsk konto. Og huset er stort og nytt. Alt er liksom lagt til rette for et bra år. Men ennå har jeg ikke fått den der fantastiske australiafølelsen; jeg lengter ennå hjem.

Men jeg har håp. Det skal bli jævla bra år. Det MÅ det bare bli.

Og alle dere hjemme er jo der når jeg kommer tilbake om et år. Er det noe de siste ukene hjemme har vist meg, så er det hvor lett det er å ta opp tråden igjen.

De sier at man kan oppleve fire årstider på en dag her